Shabanas kamp for humanismen

«Humanismen krever at vi fører en kritikk mot brudd på menneskerettigheter hvor enn de er.»

I debatten som har pågått etter Marianne Gullestads artikkel om Shabana Rehmans skygge, har det stått strid om flere forhold: 1. Shabanas skrivestil og intensitet. 2. Slipper andre stemmer til? 3. Overgrep mot menneskerettighetene, hvor mye kan vi rette oppmerksomheten mot innvandrermiljøene? 4. Hensynet til innvandrerbefolkningens rykte hvis vi fokuserer på dem - det vi kan kalle stigmatiseringsproblemet og rasismen.

Vi skal se litt nærmere på hva som har vært uttalt om problemenes lokalisering, før vi går over til en nærmere drøfting av hvilke grunnsyn som de ulike posisjonene representerer:

«Hennes (Shabanas) angrep på minoriteter er i realiteten sterkere enn hva Carl I. Hagen og andre noen ganger har klart å gjøre,» sier Athar Ali og påstår at Shabana Rehman legger ansvaret for problemene innvandrerne måtte ha, på innvandrerne selv. «En demonisering av oss og våre meninger,» sier Athar Akram og ønsker mange andre stemmer i innvandringsdebatten for å rette på dette. I Dagbladet hevder høyrepolitiker Afshan Rafiq nærmest løgnaktig at Shabana farer med løgn: «Shabana bekrefter feilaktige myter om innvandrere fordi hun ensidig fokuserer på det negative.» Hong Pham i Dagsavisen påstår at Shabana er en bulldoser som meier sine motstandere ned. «Diskusjonene reflekterer ikke virkeligheten på en nyansert måte,» sier Sunil Loona. Flere av stemmene hevder at Shabana retter sin kritikk i feil retning. «De norske systemene,» korrigerer Athar Ali og ønsker at angrepene skal gå i denne retningen. Flere innrømmer likevel noe nølende at det er viktig å snakke litt om, og å kjempe litt for, likestilling mellom kjønnene innenfor de etniske miljøene, men i hovedsak ønsker de å konsentrere seg mest om stigmatisering, rasisme og diskrimineringsmekanismene i det norske samfunn. Gullestad uttrykker dette litt -argumentet klarest i sin siste kommentar i Aftenposten hvor hun uforbeholdent gir sin støtte til kvinners rett til å bestemme over eget liv, men... (så kommer et forbehold gjennom stigmatiseringsargumentet): «Det tjener ikke minoritetskvinner flest å se at alle menn i {lsquo}egen' gruppe stigmatiseres som voldelige, kriminelle og så videre.» I Gullestads første innlegg om Shabanas skygge kommer en pliktskyldig ros av Shabana for dyktighet, karisma, leken frekkhet, og deretter irettesettelsen: forsøket på å lede henne inn på en ny vei, en oppfordring om å gå fra innvandrerkritikk til heller å utfordre norske fordommer. Ja, jeg oppfatter det slik at Gullestad og hennes sterkeste støttespillere ønsker seg tilbake til den form for argumentasjon som vi holdt på med på 70- og 80-tallet - en norsk systemkritikk, som ikke hjalp oss særlig mye i integreringspolitikken. Altså: back to the politics of the past.

«Jeg forstår ikke hvordan noen kan lese mine avisinnlegg og så mene at jeg er mot både Rehman og kvinners rettigheter.» Dette sier Gullestad fortvilet i sin siste kronikk i Aftenposten. For hun har jo hele tiden sagt to ting på en gang: først rosende før hun satte seg til å dømme. Disse strategiene har fått Jon Rogstad til betegne Gullestad som en støvete, belærende professor. Brit Fougner lurer på om Gullestad har glemt vår nære likestillingspolitiske historie, og påstår at det er sunt med raseri. VGs Hanne Skartvet er opprørt over sviket mot Shabana og mener hun har vært utsatt for de verste hersketeknikker i vår moderne tid. Psykolog Haldis Leira gir uforbeholdent støtte til Shabana og ber Gullestad tenke seg om på nytt: Er hun ikke opptatt av menneskerettigheter i det private rom? Unni Wikan og Hege Storhaug var tidlig ute i debatten og ga Shabana minus i verbal stilkarakter, men støttet henne fullt ut i problembeskrivelsene. Harald Stanghelle lurer på hvor langt vi skal gå i å forstå mennesker i hjel. Han gir Shabana lov til å kritisere innvandrerne og tar fra henne ansvaret for stigmatiseringen, og rasismen. Takk for det! Et annet innlegg som satte fingeren på stridens kjerne, var Sylphilia Morgenstiernes heiarop til Shabana: Det er en kamp mot antihumanismen, påstår hun, hvor enn den er - hos kristne, muslimer, fundamentalister, mormonere, hinduer eller bare hos menneskefiendtlige. På bakgrunn av en humanistisk posisjon gir Morgenstierne Shabana full støtte til å kritisere innvandrermiljøene. I denne posisjonen står også jeg, og flere av de som er nevnt like ovenfor, tror jeg.

Hvis vi ser nærmere på Shabanas ulike innlegg i årenes løp, finner vi at kritiske angrep har gått i mange retninger, mot innvandringsmiljøene og mot det norske samfunn: pornoindustrien, naturforurensing, byråkratenes rolle, politiet, kvinnekroppen, slankehysteri, sosialantropologer, akademikerstanden generelt. Hun er ikke relativist, men har valgt seg et humanistisk verdisett som hun bruker til å se inn i de ulike virkeligheter med. Disse humanistiske brillene får henne til å fortviles over at altfor mange kvinner, ungdom og barn med innvandrerbakgrunn er låst fast i grådige familiesystemer som fratar dem retten til å eie seg selv, realisere sitt potensial og utnytte sin individuelle kreativitet. Det begrunnes med lydighet, og Shabana bruker alt hun har av verbal kraft til å protestere mot disse fengslene: Frihet. Frihet. Frihet!

Det er relativismen som gjennom år har fått venstresiden til å sette parentes rundt innvandrerne, og gitt dem en ekstra beskyttelse mot en humanistisk kritikk. Ingen andre grupper i det norske samfunn har hatt en slik beskyttelse. Parentesen har fått oss over lang tid til å skygge unna, til å forminske, bagatellisere og tåle brutale handlinger hos {lsquo}dem' som vi ikke ville tålt hos {lsquo}oss'. Med en gang noen har forsøkt å ta opp kvinneundertrykking, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, æresdrap og gjengdannelse har de fått kastet på seg et ansvar for å bidra til stigmatisering og rasisme. Mange relativister tror imidlertid at de er humanister, men det er deres selvbedrag. Relativisme og humanisme er uforenlige. Humanismen krever at vi fører en kritikk mot brudd på menneskerettigheter hvor enn de er. Humanistisk rettferdighetssans har vært grunnlaget for Shabanas ansvarsfølelse og vilje til å si fra. Av relativister kan hun oppfattes som en sviker, en overløper, fordi hun velger en tradisjon som har sin opprinnelse i Europa, og fordi hun ikke er konform til de lydighetsverdier som er almene i store deler av innvandringsmiljøene. Vi spurte ikke asylsøkere om de selv i sine egne miljøer praktiserte den humanisme, den antidiskriminering, de menneskerettigheter som de krevde fra det norske samfunn, og trodde at vi gjennom denne unnlatenhet var gode mennesker og tolerante. Shabana har åpnet opp og fjernet parentesen rundt miljøene slik at disse spørsmål kan stilles. Vi har dessuten en velferdsstat som krever at vi identifiserer målgrupper og problemer slik at staten kan sette i gang tiltak også i etniske miljøer. Hvordan kan vi gjøre det uten å henge bjella på katten? Relativismen får oss til å fokusere på gruppers omdømme i stedet for på individers lengsler og smerte. Den får oss til å godta tradisjoner som de er, og inviterer oss ikke til å føre kamper mot individuell urett i private rom innenfor andre kulturelle rammer. Da Shabana holdt sin takketale under mottagelsen av Scheiblers legats pris, løftet hun blikket fra manuskriptet, så ut i rommet, rødmet, og sa: «Ja, det er mange innvandrere som synes jeg er imot dem. Men de tar feil. Det er for dem jeg skriver. Jeg gjør det av kjærlighet og for frihet. Men de skjønner det ikke, ikke ennå.» Nei, ikke ennå. Men det handler om å ta ansvar og om å bry seg om, og å bry seg med innvandrere som nordmenn. Da må man ikke sette beskyttende parenteser rundt noen grupper slik at de unngår den rimelige kritikk som skal utvikle dem positivt videre. Da må man kjempe mot urettferdigheten hvor enn den er. Takk Shabana for debatten - i fremtiden vil også dine kritikere takke deg. Det er jeg overbevist om.