Shabanas vei - ikke den eneste

«Vi må vise Shabana og andre som har valgt en annen vei at vi respekterer deres valg, men ikke deres monopol på definisjon av islam, frihet og selvstendighet.»

Drapet på Fadime i Sverige er en sørgelig tragedie som har rystet oss alle. Som troende muslimsk kvinne rant tårene mine for den unge kvinnen som ble kaldblodig drept av sin far. En far som har valgt å erstatte sin tro på Gud med en blind tro på onde tradisjoner som ikke har noe med islam å gjøre.

Vi må alle kjempe for at Fadimes død ikke skal glemmes. Vi må alle kjempe for at et slikt drap aldri må finne sted igjen. Skal vi lykkes i dette, må vi først erkjenne at det finnes mange måter å bekjempe slike onder på.

Shabana Rehman har valgt å kjempe på sin måte. Hun har funnet sin frihet utenfor islam. Det står hun selvsagt fritt til å gjøre. Som menneske respekterer jeg hennes valg. Og som menneske krever jeg respekt for mine valg. Hun har valgt å kjempe kampen utenfra - en kamp mot det hun tror er muslimske verdier. Men jeg velger å arbeide innenfra. Jeg velger å kjempe mot kulturelle og tradisjonelle onder med Koranen i hånden. Jeg har valgt å forbli muslim etter over 24 år i Norge. Og det må jeg få lov til uten at Shabana beskylder meg og andre som har valgt å beholde et ben på hver side, for å være hjernevasket. Slik vil gapet bare vokse, og flere og flere blir tvunget til å velge side. Jeg har valgt å sette pris på mine to kulturer - den norske/sekulære og den egyptiske/muslimske. Jeg er stolt av dem begge. Med Koranen i hånden velger jeg å kjempe mot imamer og muslimske menn, som fratar meg mine rettigheter til fritt å bestemme over mitt liv. Med Koranen i hånden går jeg til kamp mot alle fedre og brødre som tror at de i islams navn kan bestemme over meg og mine valg. Det må jeg bli respektert for. Frihet er frihet til egne valg. Og selv om Shabana har vanskelig for å forestille seg at selvstendig, sterke kvinner også kan velge å forbli muslimer, så tjener dette til ingenting. Vi må ikke bare snakke om dialog, vi må praktisere det. Vi må finne en felles plattform istedenfor å fremheve forskjellene. Skal dette skje, må Shabana og andre slutte å kalle alle som har valgt andre måter å leve livet på enn henne, for hjernevasket. Jeg respekterer henne for hennes valg, men med hvilken rett kaller hun meg og mine likesinnede for hjernevasket?

Som muslimsk norsk-egyptisk kvinne erkjenner jeg også at den kampen jeg fører mot onde tradisjoner, er en kamp jeg har til felles med kristne jenter fra mitt opprinnelige hjemland. En katolsk prest i Kairo uttalte i et intervju med meg at: «en kristen jente som gifter seg med en muslim, lever i evig synd. Hun vil aldri få evig liv, og fortjener ikke engang barmhjertighet». Selv ble jeg overrasket over hvor like uttalelsene til imamene i Oslo er med uttalelsene som kommer i Jesu navn.

Æresdrap har ingenting å gjøre med islam eller kristendom. I begge religioner er dette en forbrytelse. Muslimske imamer jeg har snakket med ved Al-Azhar fordømte sterkt drapet på Fadima. Budskapet fra den katolske presten og imamer ved Al-Azhar er forbausende like: «De kan erklære henne død. Men de får ikke lov til å drepe henne.» Fellesplattformen mellom presten og sjekhen gikk lenger enn som så: «Tvangsekteskap er et ugyldig ekteskap.»

Imamenes uttalelser i Oslo som ble tatt opp på bånd, hører ikke hjemme noen steder. Også her velger jeg med Koranen i hånden å kjempe mot deres dobbeltmoral. De har ingen rett til å angripe det norske samfunnet. «Dere har deres religion, og jeg har min,» sier Koranen og påbyr toleranse og gjensidig respekt. Slik imamene har oppført seg med å vise seg frem som tolerante på TV og gjøre noe annet med Jeanette i enerom, kan ikke kalles annet enn hykleri. Og ifølge Koranen kommer i hvert fall ikke hyklere til himmelen! Men når det er sagt, så må det også sies at imamens uttalelser om at muslimske jenter ikke kan gifte seg med ikke-muslimer, ikke var rettet direkte mot norske gutter. En norsk gutt som konverterer til islam kan selvsagt gifte seg med en muslimsk jente. Om Jeanette fortsatt ønsker å gå egne veier, må hun få lov til det. Men religionens prinsipper kan ikke og må ikke tilpasses våre behov. Det ligger en logikk bak dette. Gitt at en person velger å være muslim eller kristen - så vil den hellige boken, det være seg Bibelen eller Koranen, være hans/hennes konstitusjon. Når imamer eller prester misbruker religionen til å lukke øynene for overgrep som skjer i religionens navn, må vi alle si stopp. Vi muslimer på lik linje med ikke-muslimer og kristne på lik linje med ikke-kristne må si stopp når misbruk skjer i religionens navn. Imamene og prestene har et moralsk ansvar for å fordømme slike overgrep. Personlig tar jeg sterkt avstand fra imamene som har unnlatt å gjøre nettopp det. Imamene er ingen hellige personer som har monopol på lærdom. «Spør ditt hjerte,» sa profeten Muhammed. Slik sett må vi som muslimske jenter ikke nødvendigvis følge deres feilaktige råd. Vi må lese og søke på egen hånd. Vi må lære oss selv å kjempe mot fastgrodde tradisjonelle onder med Koranen i hjertet - tross alt er det jo det eneste språket imamene sier de forstår! Imamene i Norge og i Vesten generelt har fått større makt enn i noen muslimske samfunn i deres hjemland. Deres rolle har utviklet seg fra å være imamer til å være en lovgivende person. De «fatwaer» som disse eventuelt gis, er ikke annet enn rådgivende.

Derfor må de av oss som har valgt å forbli muslimer stå samlet i kampen mot dem som ønsker å frarive oss rettigheter som er gitt oss i Koranen. Vi må kjempe mot den dobbeltmoralen de så tydelig har adoptert. Og vi må gjøre det med Koranen i hånden. Vi må bygge broer istedenfor å brenne dem. Vi må vise Shabana og andre som har valgt en annen vei at vi respekterer deres valg, men ikke deres monopol på definisjon av islam, frihet og selvstendighet. Og vi må kreve at de også skal respektere våre valg. Bare da kan vi bygge en plattform med plass for alle: muslimer, kristne, ateister, buddhister, hinduer o.a. For i bunn og grunn er vi alle mennesker. Vi er alle jenter og kvinner som trenger støtte fra hverandre. Vi kan ikke slå tilbake ved å fordømme hverandre.