Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Shakespeare - Hamlet og Jesus

«Det Bloom tar sikte på med sine 750 sider, er å vise at Shakespeare bedre enn noen annen dikter før ham eller etter ham har maktet å skape en menneskelig virkelighet gjennom sitt store persongalleri.»

Ja, denne overskriften er hentet direkte ut av en bok som har vakt betydelig oppsikt i USA og Storbritannia, og som nå er på vei til flere land. Den er skrevet av Harold Bloom, professor i humaniora ved Yale University og i engelsk ved New York University. Bloom går ikke stille i de litterære dører. Mange vil huske hans «Western Canon» (norsk utgave 1996 - Vestens litterære mesterverk), som førte til heftige diskusjoner blant kritikerne, og nå, nesten før kanon-stormen har lagt seg, slår han til igjen med boken vi skal se litt nærmere på: «Shakespeare - The Invention of the Human» (Shakespeare - oppfinnelsen av det menneskelige).

Det Bloom tar sikte på med sine 750 sider, er å vise at Shakespeare bedre enn noen annen dikter før eller etter ham har maktet å skape en menneskelig virkelighet gjennom sitt store persongalleri. Bloom sier at fra Shakespeares 37 skuespill kan vi trekke ut 100 hovedrollepersoner som ved et mirakel er totalt forskjellige, og i tillegg mange hundre høyst distinkte mindre roller. I et forord til leseren sier Bloom: «Jo mer man leser Shakespeare og vurderer hans skuespill, jo mer må man innse at den eneste korrekte holdning til dem er ærefrykt. Hvordan han greide det, vet jeg ikke, og etter å ha undervist i dette tema i 20 år, finner jeg gåten uløselig.»

Det er denne gåten Bloom bygger sitt verk omkring, og han gjør det på en utrolig fengende måte med en frodig og samtidig behersket fantasi. Han har en innsikt og en form som gjør hans bok til en litterær opplevelse. Boken har en kronologisk oversikt over hele Shakespeares diktning og en fyldig gjennomgang av hvert enkelt skuespill. Her øser Bloom virkelig av sin store viten og lange erfaring som universitetslærer. I et levende og rikt språk gir han en fantasifull og samtidig solid analyse av verkene med relevante henvisninger til filosofer og litteraturforskere.

Bloom bygger sin tolkning av Shakespeare på tidligere størrelser som Samuel Johnson, William Hazlitt og A.C. Bradley. Men det er riktig å legge til at Bloom går videre enn sine forgjengere og gir Shakespeare en ny posisjon, nesten som et overmenneske. Han skriver: «Hvis noen dikter er blitt en dødelig gud, må det være Shakespeare. Han er blitt den første universelle dikter.» Og et annet sted legger han til: ««Shakespeare har hatt status som en sekulær bibel i de siste to hundre år.»

For å belyse sin teori velger Bloom ut to hovedpersoner, Hamlet og Falstaff. Bloom mener at disse to står klart over alle de andre vi møter i Shakespeares skuespill. Deres overlegenhet er intellektuell, språklig og fantasifull, men det viktigste det dreier seg om, er personligheten. Falstaff og Hamlet er de største karismatikere.

Det er den historiske Falstaff fra «Henrik IV» Bloom legger vekt på og berømmer. Sir John Falstaff uttrykker en vitalisme «som gjør ham mer levende enn man kan få seg til å tro». Han er den vittige, sjarmerende, storskrytende ridder som i et frodig språk veksler mellom latter og gråt.

At Shakespeare også plasserte Falstaff i komedien «De lystige koner i Windsor» er ikke Bloom så glad for. Han kaller ham den falske Falstaff, Pseudo-Falstaff. Ifølge tradisjonen var det den teaterinteresserte dronningen, Elizabeth, som nærmest påla Shakespeare å skrive en komedie der hun ønsket å se at Falstaff ble forelsket. Shakespeare skrev da, på fjorten dager sies det, «De lystige koner i Windsor» som senere ble grunnlaget for Verdis opera «Falstaff».

Blooms andre hovedperson, Hamlet, har gjennom tidene vært mer omtalt, beundret og dyrket enn Falstaff. Vi kan jo begynne med en landsmann av Hamlet, George Brandes, som i sitt trebinds store verk om Shakespeare fra 1895 sa det slik: «Hamlet er det Aandsverk, der har gjort Danmarks Navn bekjendt Jorden over. Af alle Danske er der kun én, som maa kaldes i største Stil berømt; kun én, som den Dag idag syssel-sætter Sindene i Europa, Amerika og Australien, ja i Asien og Afrika, saavidt europæisk Kultur i disse Verdensdele er naaet ... Danmark har frembragt nogle Mænd hvis ry er stort, Tycho Brahe, Thorvaldsen, H.C. Andersen. Men ingen af dem har opnaaet Hundrededelen af Hamlets ry.» Og han sier videre at i Hamlet fremtrådte for første gang det moderne menneske med den dypt følte strid mellom idealet og omgivelsene.

En annen landsmann, Johannes V. Jensen, sier at mer enn én sjel holder til huse i Hamlet, og skikkelsen utvider seg hver gang tiden utvider seg. Endog vår egen Helge Krog, som ofte kunne være ganske skarp og sarkastisk i sine litterære karakteristikker, faller fullstendig for Hamlet: «Hamlet ble den digel hvor han (Shakespeare) kunstnerisk kunne omsmelte sin egen sjels dypeste innhold, og av dette innhold reiste han seg selv og for den saks skyld hele menneskeheten det uforgjengeligste av alle monumenter.» En av våre litteraturprofessorer som tidlig var opptatt av Shakespeares enestående storhet, var Lorentz Eckhoff (1884- 1974). I 1939 ga han ut boken «William Shakespeare», senere også oversatt til engelsk. Her lanserte han den, for denne tid, oppsiktsvekkende idé at Shakespeare hadde en filosofi og en annen dimensjon enn andre diktere. Eckhoff fikk liten eller ingen støtte fra sine kolleger ved Universitetet. De fleste holdt seg mer nøkternt til den historisk-biografiske metode innen litteraturforskningen. Eckhoff, som var tro mot sine teorier, skriver bl.a.: «Shakespeares sjel rummer en verden, - javel; spørsmålet er nu om denne verden er et pulterkammer, et kaos eller kosmos, en verden hvor tingene styres av en lov, hvor planetene beveger seg i ordnede baner. Vi skal forsøke å beskrive disse planetene og deres løp, og dernest prøve om vi kan oppdage den solen de kretser om. Så vil der kanskje av denne verden løfte seg et lys, en idé, et råd til menneskene.»

Eckhoff utdyper dette videre og sier han vil vise at Shakespeare «hadde ideer, at han hadde noe på hjerte som han ville folk skulle legge seg på sinne: et billede av verden, en politikk og en etikk». Det er nesten noe sensasjonelt i dette at Eckhoffs tolkning av Shakespeare bekreftes på vesentlige punkter av Blooms bok 60 år senere.

Bloom har som nevnt singlet ut Hamlet og bruker ham stadig for å belyse det syn han vil fremme. Han gir den danske prins en nesten ny dimensjon, Shakespeare har skapt det genuint menneskelige. Bloom skriver: «Hamlet er den eneste verdslige rival til sine største forgjengere av personligheter som Jahve, Jesus og Allah. Hans totale innvirkning på verdens kultur kan ikke måles. Etter Jesus er Hamlet den mest siterte {lsquo}person' i Vestens bevissthet: Ingen ber til ham, men ingen vil heller kunne unngå ham i lengre tid.» Bloom går langt i sin Shakespeare-dyrking, for langt vil nok mange eksperter mene. Han sier for eksempel et sted: «Shakespeare er den originale psykolog, Freud er bare en forsinket retoriker.»

Bloom har følgende oppsummering til slutt: «Enten vi er menn eller kvinner, gamle eller unge, Falstaff og Hamlet taler mest inntrengende for oss og til oss ... Når vi er fullstendig menneskelige og kjenner oss selv, da blir vi mest lik enten Hamlet eller Falstaff.»

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media