Shakespeare er overalt

I kveld viser Cinemateket i Oslo en av tidenes beste «Hamlet» -filmatiseringer, nærmere bestemt Grigorij Kozintsevs sagnomsuste versjon fra 1964.

Filmen er en to og en halv times orgie i visjonære utsnitt av virkeligheten (i svart-hvitt og widescreen!), fylt av grøssende intensitet, akkompagnert av Sjostakovitsj, fylt til siste birolle av perfekte typer, filmet i en perfekt borg tett ved et mørkt rullende hav, fullt av blafrende kapper og blinkende sverd, så dynamisk og tett fanget inn at du ikke får fred før siste lik er båret i graven.

  • Filmen er trolig en dvelende og poetisk motvekt til siste nytt på Romeo & Julie-fronten. Etter at kjærlighetsdramaet er filmatisert som alt fra trash-pornofilm til rockvideo, fra tåreperse til musikal, kommer det til norske kinoer i neste uke under tittelen «Romeo Must Die» , et actiondrama fra Oakland i California, med svarte og asiatiske gjenger som motstandere. Og i hovedrollen: Hongkong-helten Jet Li.
  • Shakespeare er overalt, på norske teaterscener i Bergen og Stavanger, i stadig flere videoutgaver (seinest «En midtsommernatts drøm» ), og hvorfor ikke som tegneserie; sjekk ut den artige «Herr William Shakespeares skuespill» av Marcia Williams. Ellers er det flere Shakespeare-forskere som i disse dager topper sitt livsverk med sprenglærde bøker. Harold Bloom tar i «Shakespeare - The Invention of the Human» til orde for å bruke dikterens verk som religionserstatning. Frank Kermode skriver i «Shakespeare's Language» om påfallende endringer i Shakespeares språk. Og Park Honans «Shakespeare - A Life» blir av mange regnet som den mest fullbyrdede biografien om Shakespeare hittil.
  • Så til et enestående og eksklusivt norsk prosjekt. Nylig utkom det femte nummeret Norsk Shakespeare Tidsskrift, med Therese Bjørneboe som redaktør. Magasinet har systematisk tatt for seg Shakespeare-forskere, regissører, skuespillere, gjendiktere, biografer og dikterens egne stykker og temaer. I det nyeste nummeret får vi en gjennomgang av maktkampen i England på 1400-tallet ført i pennen av Dag Solstad. Solstad skildrer denne perioden i det samme hikstende, innskutte språket han bruker når han skriver romaner, og resultatet er en forbløffende ivrig og skoleflink tekst om Rosekrigens periode, som dannet bakgrunn for hele fem Shakespeare-dramaer. Om Solstad har vendt sin samtid ryggen, har han sannelig åpnet seg for den fjerne fortida.