Shakespeare i for trang frakk

Alle som har sett filmen «Shakespeare in Love» og tror på bildet av Shakespeare som skriblet ned sin poesi på et trekkfullt loft, bør lese boka «Den mangfoldige Shakespeare». Og etterpå skal de være klar over at poeten var enda mer mangfoldig enn i boka.

Norges fremste Shakespeare-kjenner, professor Kristian Smidt, utgir i disse dager boka «Den mangfoldige Shakespeare», en bredt anlagt studie over dikteren fra Stratford. Det var grunn til å ha store forventninger foran denne utgivelsen. Men bokas mangler er så store og grove at de skjemmer framstillingen. Den mangler perspektiver og virker uaktuell i forhold til mange nyere Shakespeare-studier.

Professor Smidt angir selv bokas hensikt som en avrunding av en del av hans observasjoner og betraktninger omkring Shakespeare. Dette er altså ikke en bok som forsøker å si alt, men den har form av en introduksjonsbok. De som ønsker en slik, har mye å lære, men må være klar over at boka har store mangler.

Shakespeares kunst

For akademikere er det ikke noe nytt og lite nyttig. Smidt skal ha ros for å ha skrevet en nøktern og saklig fundert bok, som konsekvent unngår all form for spekulasjon.

Problemet er ikke det som står i boka, men alt som ikke er tatt med.

Smidts fokus er det menneskelige aspektet ved Shakespeares dramatikk, og hans framstilling er konvensjonell. Gjennom flere innfallsvinkler til dramaene og sonettene, der fokus bl.a. går på typer kontra individer, bruker han teksteksempler som grunnlag. I den forbindelse har Ludwig Wittgenstein skrevet noe man bør merke seg: «Det er ikke som om Shakespeare gav gode portretter av mennesketyper og i denne utstrekning sa noe sant. Han er ikke naturtro. Men han har en så smidig hånd og en så egenartet strek at alle hans figurer virker betydningsfulle og verd å se nærmere på.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv om Smidt med sine lesninger gir mange gode poenger, bortfaller det rent dramatiske ved Shakespeares kunst. Smidt forbigår for eksempel nesten fullstendig teaterets forhold til sitt publikum. Han kommer heller ikke inn på de språklige og dramaturgiske sidene, og hvilke begrensninger Globe som plattformscene hadde å si for dramaenes form og uttrykk. Dette er viktig, fordi framstillingen av det menneskelige nettopp er Smidts fokus, og Shakespeare var dramatiker.

Pengenes poesi

Smidt synes å glemme at det er på scenen handlingen utspiller seg, og at den der følger sin egen logikk. Fortellingenes mange inkonsekvenser er her ikke nødvendigvis et interessant moment.

Man skal heller ikke underslå betydningen av Andrew Gurrs utsagn, om at «teaterhusene var ikke steder for kunst eller kultur, og deres poesi var pengenes skitne poesi» («The Shakespearean Stage 1574- 1642»). Shakespeare var ikke bare forfatter, men som deleier av Globe også forretningsmann. Og hans viktigste aktivum var hans egen diktning. Shakespeare skrev eksplisitt for Globes publikum - som var lyttende og ikke lesende. Dette kommer Smidt bare inn på i bisetninger. Boka gir dermed ingen forståelse av de vilkår Shakespeare arbeidet under.

Shakespeares kilder

For alle som har sett filmen «Shakespeare in Love» og tror på bildet av Shakespeare som en guddommelig inspirert åndskoryfé - Shakespeare som skriblet ned sin poesi på et trekkfullt loft, inspirert av den store kjærligheten - er Smidts bok et nødvendig korrektiv.

Shakespeares venn og kollega, Ben Jonson, vet å fortelle at han var en seriøs og hardt arbeidende forfatter, selv om han stjal mer fra sine kilder enn mange liker å innrømme. Shakespeare var ingen genial eller spesielt original tenker. Men han var en gudbenådet dikter og en genial dramatiker, som visste hvordan han skulle få sitt materiale til å fungere på scenen. Smidt skal ha ros fordi han klargjør dette, men får trekk fordi han deretter leser dramaene nettopp som litterære tekster og ikke som teatertekster. Og selv om Smidt tar et nødvendig oppgjør med myten om Shakespeare, leser han inn sin egen ikke spesielt originale forestilling om Shakespeare istedenfor. Her er mye som kan diskuteres. Reint praktiske innsigelser går på inkonsekvens i oversettelsen av sitater.

Perspektivene mangler

Smidts bok blir et supplement til Keith Browns bok om Shakespeare, «Mannen. Tiden. Verket.» (1995), og er nødvendig som en utvikling av den norske Shakespeare-kritikken. Men Browns bok gir et langt tettere og mer sammensatt bilde av personen Shakespeare og hans tid og av Shakespeare som teaterforfatter. Smidt beveger seg for mye på overflaten, enten summarisk hva gjelder Shakespeares liv og tid, eller på fortellingsplanet hva gjelder dramaene. Smidt gir heller intet bilde av Shakespeares utvikling som dramatiker, og diskuterer ikke kronologien eller verkenes kanon-inndeling.

Mange nyere teorier om Shakespeares liv og virke er omstridte, men har vist seg å ha sin berettigelse som en del av Shakespeare-forskningen. I bunnsolide bøker av biografer som Park Honan («Shakespeare - A Life», 1998), Jonathan Bate («The Genius of Shakespeare», 1998) og Anthony Holden («William Shakespeare», 1998) fins nye og interessante perspektiver på hans liv og virke. Ingen av disse forskningsresultatene rundt dikterens livsløp blir drøftet av Smidt.

Det ville for eksempel vært interessant å få vite hvordan en så kompetent mann innenfor faget som Smidt stiller seg til teorien om at Shakespeare i ungdomsåra virket som skolelærer i Lancashire. Eller at han lå i skjul fordi han var katolikk. Katolikker ble på Shakespeares tid henrettet for sin tro. Slikt unnlater Smidt helt å berette om, selv om det kan ha hatt stor innflytelse på Shakespeares liv og forfatterskap. Og hvor mye lærte han egentlig av Christopher Marlowe?

Shakespeare var en mann av sin tid, noe hans egne dramaer så åpenbart vitner om. Og det er der vi finner Shakespeare i dag, i teatret, i dramatikken på scenen. Smidts tekstuelt funderte lesninger kommer ikke nær nok i seg selv, verken til dramaene eller forfatteren. Konteksten, i begrepets bredeste betydning, er for tynt belagt.

Smidts nøkterne framstilling gir oss ikke noen utvidede perspektiver om hvem hanskemakersønnen fra Stratford var. Den gir heller ikke noen nye tanker om hans virke. Boka gir et for snevert bilde, der for mye av Shakespeares egenart faller utenfor. Smidts Shakespeare er rett og slett ikke mangfoldig nok.


William Shakespeare

  • Født i Stratford-upon-Avon i 1564, døde 1616.
  • Skrev mange sonetter og andre dikt, og 39 skuespill, bl.a. «Romeo og Julie», «En midtsommernattsdrøm», «Othello», «Kong Lear» og «Macbeth».
  • Temmelig ubestridt som tidenes største dramatiker.
  • Bare de ti siste åra er mer enn 20 stykker av ham satt opp i Norge, i ulike sjangrer, som tradisjonelt teater, som musikal, som dokketeater.
  • «Macbeth» alene er satt opp ni ganger i Norge etter krigen, «Romeo og Julie» elleve ganger.

<B>SHAKESPEARS TEATER:</B> Globe Theatre i London er gjenoppbygget. Her vises «Henry V» i mai 1997.
HUMORISTISK: «Shakespeare in love» var en munter fantasi med skrivesperre og et umulig kjærlighetsforhold.
<B>KUNNE BLITT HENRETTET?</B> Det hersker teorier om at William Shakespeare lå i skjul fordi han var katolikk. Katolikker ble på Shakespears tid henrettet for sin tro. Teorien blir dessverre ikke omtalt i Kristian Smidts bok.