Shakespeare i fri dressur

Jon Ewo omgås Shakespeare-kunnskapen barskt og flørtende.

BOK: I utgangspunktet er det et lykketreff å la en såpass uvøren forfatter som Jon Ewo skrive biografi for ungdom om storheten William Shakespeare. Han stiller spørsmål og resonnerer på en måte som både er opplysende og engasjerende. Han skriver lett, men samtidig stort sett så bevisst at han unngår å overforenkle omgangen med historien.

Ewo har dessuten valgt ut masse morsomt stoff. Bjørn Ousland gir viktige bidrag til bokas helhet gjennom illustrasjonene. Ousland er en illustratør som velger ulike retninger i ulike sammenhenger. Her smitter den klassiske settingen over på en nokså fast og seriøs stil, samtidig som leken og humoren er der. Det fungerer flott.

Tetter hull

Ewos utgangspunkt er de store kunnskapshullene vi har om verdens største forfatter. Han forsøker på den ene siden å tette disse hullene med å trekke veksler på kunnskap om Shakespeares samtid og å dikte dette inn i en personlig livshistorie. På den annen side gjengir Ewo forskningen rundt de mulige alternative Shakespearene.

Selv om tittelen skulle tyde på noe annet, er dette den minste delen av biografien. Det som er valgt nesten helt konsekvent ut av denne historien, er diktningen selv, noe som er en både forståelig og akseptabel begrensning i boka.

Positivt

Selv om helhetsbildet av denne boka er svært positivt, særlig med tanke på ei ungdommelig målgruppe, aner en også en viss hastverkslogikk i bearbeidelsen av fagstoffet. Ved siden av å fortelle godt, vil Ewo også gjerne drøfte seriøst, og da hender det at han begår uimotsigelige utsagn som «utstrålingen hans kan ha vært uvanlig sterk».

Et sted referer han forskning som viser at det er vanskelig å se spor av sorg etter sønnens død i tekstene, noe som ifølge Ewo kan vise at Shakespeare ikke lot seg inspirere av hendelser i privatlivet. Som om humor ikke kan være inspirert av sorg. Et annet sted er han usikker på om Shakespeare hadde humoristisk sans, som om en forfatter av suksesskomedier kan ha vært blottet for det.

Hvem var han?

Men så er det jo et spørsmål om hvem forfatteren Shakespeare egentlig var, da. I omtalen av de ulike teoriene er det jo festlig at produktive Ewo låner mikrofon til den innvendingen at Francis Bacon ikke kan ha rukket å skrive 38 skuespill. Mer ureflektert er det at han latterliggjør teorien om forfatterskapet som en viss type kollektivt arbeid som den mest søkte teorien om Shakespeare. Til tross for at hans egen framstilling på mange måter gir grunnlag for å si at Shakespeare slett ikke satt mutters alene og skrev replikkene.

Ewo kan så absolutt lykkes med å få unge hekta på Shakespeare med denne boka, men han risikerer samtidig å få de unges kritiske blikk på sitt eget noe bråkjekke bilde, etter hvert som de utvikler sitt eget kunnskapsgrunnlag. Og de fleste vil nok ganske raskt bli mer interessert i hva som skjer i skuespillene. Det er jo helt i orden.