Shakin\' Stevens

Sufjan Stevens vil nok aldri bli intervjuet av Fredrik Skavlan eller Dorthe Skappel. Eller?

CD: Sufjan Stevens er medlem i den fornemme klubben av utsøkte singer/songwritere som nesten ingen har hørt om, til tross for ubestridelige kvaliteter. Her finner vi også folk som Josh Rouse («Nashville» holder fortsatt stand som årets plate), Devendra Banhart og Joanna Newsom, og bare unntaksvis - Antony & The Johnsons - er det noen som helst form for crossover-bevegelse å spore, à la å selge ut Rockefeller og den slags. Rouse spiller riktignok på Quart, måtte folk faktisk møte opp på konserten hans og ikke sitte i Gravane og slurpe Coca-Cola med en helt ny smak (banan & hermetisk pære!) eller finne ut av fordeler og ulemper ved et nytt mobilabonnement (Dust200 med gratis SMS på skuddårsdager), og måtte Joanna Newsom få være gjest i «Først & sist» med Fredrik Skavlan neste gang hun er i landet, og så kunne Dorthe Skappel dybdeintervjue Devendra Banhart i samme slengen, for ikke å si hvor fint det hadde vært å se en så oppfinnsom, variert og kjærlig plate som Sufjan Stevens\' «Illinois» på VG-lista, slik som midtvinters for noen år siden da Bonnie «Prince» Billy nær havnet i CD-hylla på bensinstasjonen.

Mens vi venter på at verden ikke lenger skal stå til påske, kan det nevnes at Sufjan Stevens er framme ved sin femte plate, at dens fulle, spøkefulle tittel er «Come on feel the Illinoise», at dette er en riktig så maksimalistisk og bredspektret plate sammenliknet med den sarte, banjoklimprende neofolkplata «Seven Swans» fra i fjor, og at Sufjans talent best kan oppsummeres som ekstremt allsidig. Her bruker han 74 minutter på å vise fram alt han kan: syrete Elephant 6-møter-Monthy Pyton-aktige tilbøyeligheter med fløyter og blåsere, klåfingrede parafraser av The Cures «Close To You», luntende folkrock med banjoen på snei og klokkerene, koriststinne poptreffere à la «Chicago» . Den tilsynelatende, gjennomgående stilforvirringen er selvsagt bare bedrag, Sufjan har nifs orden i sysakene sine, og vever sammen sine ulike musikalske personligheter sømløst og elegant, og da regner jeg med at det promointervjuet som Dorthe Skappel skal gjøre med Sufjan til høstens første «God kveld, Norge»-sending allerede er booket.

HOPPER I DET: Sufjans talent kan best oppsummeres som ekstremt allsidig. Her bruker han 74 minutter på å vise fram alt han kan, skriver vår anmelder.