Shangri-la, Shangri-lei

BHUTAN: I Dagbladet 15.02 kommenterer økofilosof Sigmund Kvaløy Setreng en artikkel om Bhutan signert Anne Thurmann-Nielsen (ATN) 01.02. Siden ATN tar utgangspunkt i et temahefte utgitt av Flyktninghjelpen, vil jeg komme med noen bemerkninger til Setrengs meget partiske og delvis usanne påstander.

Setreng har rett i at Bhutan sjelden omtales i norsk presse. Men når det først har skjedd er det liten tvil om at det er bildet av et lykkelig Shangri-la vi får servert. Det som derimot er nesten helt ukjent i Norge er at fra dette landet, hvor kongen har bestemt at alle innbyggerne skal være lykkelige, kommer en av verdens mest neglisjerte flyktninggrupper.

Setreng påstår at de bhutanske flyktningene, som befinner seg i leire i Nepal, opprinnelig var illegale innvandrere i Bhutan og at de ikke har hatt noe bhutansk statsborgerskap. Til dette er å si at FNs høykommissær for flyktninger gjorde et omfattende registreringsarbeid i alle leirene i Nepal i fjor. FN talte 108000 bhutanske flyktninger. I tillegg finnes flere tusen bhutanesere utenfor leirene, både i Nepal og India. Jeg har selv snakket med mange av flyktningene. Nesten alle beskriver hvordan de med slag og trusler ble tvunget til å underskrive på at de dro frivillig og dermed sa fra seg statsborgerskapet da de forlot bhutansk territorium. De som var fengslet fikk valget mellom fortsatt arrest eller å forlate landet «frivillig». Dette er selvsagt en helt uakseptabel fremgangsmåte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Setreng gjør et poeng av at folketellingen fra 1988 angivelig påviste mange illegale innvandrere i Bhutan. Dette var midt i den perioden da overgrepene fra myndighetenes økte kraftig. Plutselig ble det bestemt at bare innbyggerne som kunne legge frem en jordbrukskattkvittering fra 1958 ble definert som genuine bhutanere. Mange av de såkalte illegale nepalere kunne legge frem papirer som dokumenterte at de hadde levd i Bhutan i over tjue år. Noen kunne til og med vise at de bodde i Bhutan i 1957 og i 1959, men dette hjalp ikke så lenge de ikke hadde en jordbrukskattkvittering fra 1958. Denne absurde loven ble etterfulgt av påbud for alle om å bære elitens tradisjonelle klesplagg. Dessuten måtte alle snakke dzongkha (elitens språk).

Setrengs ordbruk til forsvar for den tibeto-buddhistiske kulturen tjener ikke hans egen sak. Påstander om at nepaleserne «flommer ut over hjemlandets grenser», og at Bhutan risikerer «å drukne i det nepalske havet» gir grumsete assosiasjoner. La meg minne om at Bhutan viktigste allierte er det hindudominerte India. Denne storbroren har vært en garantist for at Bhutan har unngått sterkere internasjonale reaksjoner mot sin diskriminerende praksis og uvilje til å la en eneste flyktning få lov å vende hjem. Ellers er Flyktninghjelpen enig i Setrengs utsagn om viktigheten av å støtte Bhutans miljøvennlige politikk og vern av artsrike skoger. Det vi påpeker er at dette mangfoldet også bør gjelde kulturer og etniske grupper.