Shangri-lei?

BHUTAN: I Dagbladet 1.2 gjengir Anne Thurmann-Nielsen (ATN) Nepals syn på konflikten Nepal/Bhutan – som blant annet har ført til at 100000 nepalesiske «flyktninger» fra Bhutan bor i leire i Nepal. Vi får ikke høre den andre partens versjon. Dette har vært svært typisk for skjevheten i formidlingen i alle år. Turist- og bistandslandet Nepal dominerer informasjonskanalene vestover. Vesle Bhutan slipper ikke til.

Det som først og fremst mangler i ATNs framstilling er den historisk-politiske bakgrunnen for konflikten: Det nepalesiske folketallet har i flere tiår vist en enorm tilvekst. Nepaleserne har for lengst flommet ut over hjemlandets grenser. I dag bor ca 13 millioner i tilgrensende områder av India. På 1960-tallet invaderte de Sikkim – et lite buddhistisk kongedømme mellom Nepal og Bhutan. Det mektige India kontrollerte grensene og lot utviklingen skje. Sikkim greide ikke å stå imot. Til slutt hadde de nepalesiske okkupantene et flertall i landet, tvang gjennom en folkeavstemning – og dermed ble Sikkim forvandlet til en indisk provins, styrt av nepalesere.

I 1988 gjennomførte Bhutan sin første skikkelige folketelling. Til sin forskrekkelse oppdaget de at det stort flertall av befolkningen i sørvestlige deler av landet besto av illegalt innvandrede nepalesere. (Det er feil når ATN sier at «flyktningene » må «få tilbake sitt statsborgerskap.» Et flertall av de jeg snakker om har ikke hatt et slikt.)

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bhutans regjering så nå for seg at landet kunne ende som Sikkim: Å drukne i det nepalesiske havet. Frykten ble forsterket ved froskjellige agressive ytringer fra militante nepalesiske grupperinger, blant annet proklamasjonen til en aktivistorganisasjon hvis målsetning er et Stornepal, inkludert Bhutan.

Bhutans reaksjon var å tilby borgerskap til nepalesere som kunne bevise at de hadde bodd i Bhutan før 1958. De nyere innvandrede ble «utvist » (dette er mer komplekst enn jeg har planer om å gå inn på her), men invitert til å søke om innvandring og borgerskap. Forståelig nok er dette et nåløye, i og med at Bhutan kjemper for sin identitet og sitt liv som nasjon.

I et større perspektiv gjelder dette en kamp for bevaring av de siste restene av den tibeto-buddhistiske kulturen. I moderlandet Tibet utryddes den via den kinesiske okkupasjonen, i Lhadak overlever den så vidt under indisk styre, I Sikkim også, så vidt. Bhutan er siste bastion, blant annet med et mål om samfunnslykke i stedet for BNP – dvs et forsøk på et alternativ til vestens selvødeleggelse. Det er forstemmende å se hvordan Dagbladets Anne Thurmann Nielsen gjør narr av dette forsøket – særlig når hun lar være å nevne at Bhutans konge i mange år har gått inn for å miste makt, erstattet med et «konstitusjonelt monarki » etter skandinavisk modell, og har innført parlamentarisme. Og – hvorfor ikke merke oss at de fleste gårdsbruk i Bhutan er eid og styrt av kvinner? Og at landet, som eneste «utviklingsland » med flid har unngått låneavhengighet av vestlige banker og systematisk har satt bremser på kommersialisme og industriell turisme – hvor utviklingen i Nepal har vært det avskrekkende eksemplet. Bhutan bevarer en fantastisk rikholdig og kreativ folkekultur og har et sterkt vern av sine artsrike skoger. Landet fortjener vår støtte i sitt strev for å overleve. Som en begynnelse, la oss høre etter hva de selv har å si!