Shangri-lei?

BHUTAN: I Dagbladet 1.2 gjengir Anne Thurmann-Nielsen (ATN) Nepals syn på konflikten Nepal/Bhutan – som blant annet har ført til at 100000 nepalesiske «flyktninger» fra Bhutan bor i leire i Nepal. Vi får ikke høre den andre partens versjon. Dette har vært svært typisk for skjevheten i formidlingen i alle år. Turist- og bistandslandet Nepal dominerer informasjonskanalene vestover. Vesle Bhutan slipper ikke til.

Det som først og fremst mangler i ATNs framstilling er den historisk-politiske bakgrunnen for konflikten: Det nepalesiske folketallet har i flere tiår vist en enorm tilvekst. Nepaleserne har for lengst flommet ut over hjemlandets grenser. I dag bor ca 13 millioner i tilgrensende områder av India. På 1960-tallet invaderte de Sikkim – et lite buddhistisk kongedømme mellom Nepal og Bhutan. Det mektige India kontrollerte grensene og lot utviklingen skje. Sikkim greide ikke å stå imot. Til slutt hadde de nepalesiske okkupantene et flertall i landet, tvang gjennom en folkeavstemning – og dermed ble Sikkim forvandlet til en indisk provins, styrt av nepalesere.

I 1988 gjennomførte Bhutan sin første skikkelige folketelling. Til sin forskrekkelse oppdaget de at det stort flertall av befolkningen i sørvestlige deler av landet besto av illegalt innvandrede nepalesere. (Det er feil når ATN sier at «flyktningene » må «få tilbake sitt statsborgerskap.» Et flertall av de jeg snakker om har ikke hatt et slikt.)

Bhutans regjering så nå for seg at landet kunne ende som Sikkim: Å drukne i det nepalesiske havet. Frykten ble forsterket ved froskjellige agressive ytringer fra militante nepalesiske grupperinger, blant annet proklamasjonen til en aktivistorganisasjon hvis målsetning er et Stornepal, inkludert Bhutan.

Bhutans reaksjon var å tilby borgerskap til nepalesere som kunne bevise at de hadde bodd i Bhutan før 1958. De nyere innvandrede ble «utvist » (dette er mer komplekst enn jeg har planer om å gå inn på her), men invitert til å søke om innvandring og borgerskap. Forståelig nok er dette et nåløye, i og med at Bhutan kjemper for sin identitet og sitt liv som nasjon.

I et større perspektiv gjelder dette en kamp for bevaring av de siste restene av den tibeto-buddhistiske kulturen. I moderlandet Tibet utryddes den via den kinesiske okkupasjonen, i Lhadak overlever den så vidt under indisk styre, I Sikkim også, så vidt. Bhutan er siste bastion, blant annet med et mål om samfunnslykke i stedet for BNP – dvs et forsøk på et alternativ til vestens selvødeleggelse. Det er forstemmende å se hvordan Dagbladets Anne Thurmann Nielsen gjør narr av dette forsøket – særlig når hun lar være å nevne at Bhutans konge i mange år har gått inn for å miste makt, erstattet med et «konstitusjonelt monarki » etter skandinavisk modell, og har innført parlamentarisme. Og – hvorfor ikke merke oss at de fleste gårdsbruk i Bhutan er eid og styrt av kvinner? Og at landet, som eneste «utviklingsland » med flid har unngått låneavhengighet av vestlige banker og systematisk har satt bremser på kommersialisme og industriell turisme – hvor utviklingen i Nepal har vært det avskrekkende eksemplet. Bhutan bevarer en fantastisk rikholdig og kreativ folkekultur og har et sterkt vern av sine artsrike skoger. Landet fortjener vår støtte i sitt strev for å overleve. Som en begynnelse, la oss høre etter hva de selv har å si!