Sharons veivalg

Norge vil bli stilt til ansvar for dobbeltmoral hvis vi er strenge med Saddam Børsemaker i Bagdad og lar Arial General synde upåtalt i Gaza.

Ariel Sharon ble leder av Likud-alliansen da Benjamin Netanyahu trakk seg etter anklager om korrupsjon. Nå har han knust Arbeiderpartiets Ehud Barak i et statsministervalg med rekordlav deltakelse. Ehud Barak trekker seg fra politikken etter nederlaget og etter fire måneder med palestinsk opprør. Under Netanyahu sto fredsprosessen i stampe. Barak åpnet tabuområdene i forhandlingene, men i hans tid startet det palestinske opprøret og han leverte ikke fredsavtalen som han lovet. Den nye statsministeren har en fortid med enda mindre kompromissvilje overfor palestinerne enn Netanyahu. Hva skjer nå, og hva bør Norge gjøre?

Ariel Sharon ble valgt på en bølge av misnøye. De palestinske velgerne som er israelske borgere, satt hjemme. I alt fikk Sharon støtte fra litt over en tredjedel av velgerne. Han vant på et budskap om å endre grunnlaget for forhandlingene og si nei til Oslo-prosessen. Han vil gi mye mindre til palestinerne enn det Barak signaliserte, og vil bare forhandle hvis det palestinske opprøret stanses fullstendig først. Han vant fordi han vil forsvare de religiøse og konservative jødenes interesser. Han vil verne om Jerusalem som jødenes udelte og evige hovedstad. Han vant på en lovnad om trygghet og sikkerhet. Barak fikk halvert oppslutningen fra forrige valg. Under ham startet det palestinske opprøret, intifadaen, og forhandlingene hans førte ikke fram.

Likevel har aldri forhandlingene mellom palestinerne og israelerne vært nærmere et kompromiss enn i Taba elleve dager før valget, og hovedinnholdet i en mulig avtale er nå kjent. Baraks forhandlinger viser at freden vil koste en deling av Jerusalem midt gjennom Tempelhøyden, en nesten full tilbakelevering av Vestbredden og Gaza, en demontering av om lag halvparten av israelske bosettingene, og en viss tilbakevending av palestinske flyktninger. Dette kan bli kostnadene for å gjennomføre FNs delingsplan fra 1947 og å bringe Oslo-prosessen til sitt endepunkt: nemlig at det blir to stater for de to folk.

Den israelske befolkningen ble overrasket. Selv israelske fredsaktivister syns at Barak ga for mye. Samtidig følte de seg sveket av sine palestinske åndsfrender som avslo tilbudet og fortsatte opprøret. Valget viser nok at den israelske befolkningen ikke er klar til å gi så omfattende konsesjoner. Barak nølte da også, og var uklar på om han ville gå linjen helt ut.

Palestinske ledere vegret seg også for å akseptere vilkårene som lå på bordet. De følte de måtte ha mer, og at en rekke detaljer var uklare. Nær full tilbaketrekking fra et sammenhengende territorium som kan bli en levedyktig stat, samt aksept for flyktningenes rett til å vende hjem til det historiske Palestina, var minimum.

Den palestinske befolkningen er opprørt over at fredsaktivistene i Israel ikke protesterte mer over maktbruken mot sivile palestinere og de brutale ødeleggelsene av deres livsgrunnlag. De kan ikke forstå at ikke folkerettens og FNs forordninger blir gjennomført. Meningsmålinger viser at de mister troen på at forhandlinger kan gi fred. Derfor vil de sannsynligvis fortsette intifadaen.

Etter valget inviterer Sharon til samlingsregjering, men det er usikkert om Arbeiderpartiet vil delta. Først må partiet få ny ledelse. En samlingsregjering ville virke modererende på Sharon og den politikken han sier han skal følge. Finner ikke Sharon støtte til venstre, går han til høyre. Høyst sannsynlig vil han få en regjering som har et smalt parlamentarisk grunnlag til høyre i Knesset. Da vil politikken hans bli lagt opp deretter. Vi kan vente oss at Sharon vil styrke jødenes grep om Jerusalem. Han kan for eksempel pusse opp i Øst-Jerusalem og øke den jødiske innflyttingen dit. Han kommer til å styrke bosettingene. Han vil forsøke å tvinge palestinerne til å avslutte intifadaen med makt. Han vil avvise at tidligere avtaler binder. Han vil ta et kraftig skritt bakover og avvise palestinske krav om å fortsette forhandlinger på grunnlaget fra Taba. Det er all grunn til å frykte at prisen for en slik politikk kan bli meget høy.

Politikken vil føre til skjerping av diskusjonene i de to nasjonene. En opinionsmåling tatt opp få uker før valget, viste at nesten 70 prosent av velgerne i Israel ønsker fred gjennom forhandlinger. Man vet nå hvilke innrømmelser som må gjøres, og debattene vil skjerpes om hvorvidt konsesjonene er en akseptabel pris for å slippe å leve som en okkupantmakt. Også blant palestinerne foregår diskusjoner om hva som er riktig strategi. Spørsmålet er hva som skal til for å overbevise mange nok om at alternativene til en forhandlingsløsning har for høy pris - på begge sider. Pessimistene spår at det skal alvorlige kriser og store lidelser til.

Heldigvis har vi erfaring for at pessimistene ikke spår sannere enn optimistene. Pessimistene spådde at hvis Arafat aksepterte Gaza og Jeriko først, så var det alt han ville få. Optimistene spådde at Oslo-prosessen kunne gi full fred på fem år. Optimistene viser til at det er gamle hauker som har ledet Israel inn i fredsavtaler. Selv få optimister trodde at Israel ville diskutere deling av Jerusalem eller rett til tilbakevending for flyktninger. De fleste spådde at dette var grenser som ingen leder i Israel kunne krysse. Barak gjorde det, og selv om han deretter tapte valget, fanger bordet. Tilbudet vil bli oppfattet som et gjennombrudd for de palestinske forhandlerne. Det er skapt nye realiteter i opinionen som de politiske lederne vil måtte forholde seg til.

Derfor kan mye skje. En ny administrasjon tar over i USA, og vi vet ikke hva EU vil gjøre. Det er å håpe at realister vil vinne fram med å føre en pragmatisk, men prinsipiell politikk. Pragmatikerne vil oppsummere at det ikke ble fullt opprør i Israel over Baraks utspill. Under gitte betingelser kan muligens Israel leve med slike konsesjoner, særlig hvis det samtidig kan sannsynliggjøres at Israel vil bli akseptert i regionen. De vil oppsummere at under gitt betingelser kan muligens palestinerne leve med de løsningene som ligger på bordet. De vil merke seg at den arabiske verden er bekymret for at valget truer fredsprosessen. Prinsipielt vil pragmatikerne peke på de nye realitetene og kreve at statslederne forhandler videre med de kortene som ligger på bordet.

Dette bør også gjelde Norge. Vi må selvsagt gi bistand for å reparere skadene i de palestinske områdene og støtte flyktninger i regionen. Vi må pragmatisk arbeide for å redusere spenningen gjennom å kreve prinsippfast respekt for folkeretten og inngåtte avtaler. Vi må tenke gjennom hvordan vi kan bidra til økt oppslutning om fredsalternativet i regionen som kan gi mindre isolasjon for Israel.

Under Netanyahu var vi antakelig for redde for å kritisere brudd på Oslo-avtalene. Kritikken av maktbruken under intifadaen var ikke tydelig nok, og vi er tilbakeholdne med kritikk av Arafats regime. Det blir ikke lettere nå. I sin fremskutte regionale posisjon - som medlem av Sikkerhetsrådet, leder for giverlandsgruppen for palestinerne, leder for sanksjonskomiteen for Irak - må og kan Norge være tydelig og konsekvent. Hva vi gjør mot israelerne og palestinerne blir målt mot hva vi gjør mot Irak. Vi kan mislike det og vise til at vi bare er tilrettelegger for partene. Men vi blir stilt til ansvar for dobbeltmoral hvis balansen blir feil og vi er strenge med Saddam Børsemaker i Bagdad og lar Ariel General synde upåtalt i Gaza. Utfordringen blir å støtte dem som vil fred, og rettlede dem som tror det fins en tredje vei - de som tror de kan få sikkerhet uten fred, eller fred uten konsesjoner. Kanskje trengs det en tid flere hyrder enn meklere i det hellige land.