Shermans sjokkterapi

KØBENHAVN (Dagbladet): Med morbid maskespill og vansirede Barbie-kloninger i svart-hvitt kverker Cindy Sherman USA-kulturens falske lykkefølelse. Hun har gitt danskene helvetessyner. Eller visuell sjokkterapi.

Sherman agerer selv i mange av fotografiene.

- Jeg betrakter ikke noen av karakterene som meg selv, men tenker helt og fullt på dem som andre personer - som modeller, sier den amerikanske fotokunstneren Cindy Sherman i forbindelse med en omfattende mønstring i Københavns kjente Nikolaj Udstillingsbygning. Sherman har distanse til sine figurer, men den som ser hennes bilder for første gang i Nikolaj, vil kanskje tro at hun er familiær med helvetessynene som nå fyller det postsakrale lokalet.

Masker og proteser

Riktignok har den opprinnelige performancekunstneren med den trygge New Jersey-bakgrunnen i de siste åra trådt tilbake for et regissert menasjeri av masker, kunstige karnevalslemmer, proteser og sexdokker. Likevel minsker ikke denne sceneforandringen med bruk av kunstige aktører fotografienes urovekkende karakter. De er like visuelt voldsomme som da Sherman selv lå på rygg, med skitt og sminkete slagmerker i ansiktet i sin «gotiske» serie fra midten av 80-åra.

Så seint som i 1994 satt hun piercet og tatovert med en ansiktsmimikk og et kroppsspråk som eksponerte den narkorusete på festkjør i nattas små timer.

Mens Sherman skapte kunsthistorie og ble et forbilde for en rad yngre kunstnere som landskvinnen Anna Gaskell og Vibeke Tandberg fra Norge, har hennes grotesk forvridde figur- og protesemotiver en kunsthistorisk henvisning til den polsk-franske surrealisten Hans Bellmers dokkefantasier fra 30-tallet. Hennes bilder dekonstruerer all falsk følelse av trygghet i USA-kulturens lykkebilder. Med marerittets temperatur får hun maskefargene til å glinse av svette og vekker de kunstige øynene til liv.

Voldsom verden

«Jeg har lyst til å lære verden om hvor voldsom den egentlig kan være, men også å hjelpe folk til å bli fortrolige med døden,» er hennes egen kommentar til sin visuelle sjokkterapi .

Den har blitt utvidet i det siste med svart-hvitt-fotoer av Barbie-liknende kloninger, som er vansiret og dobbelt opp utstyrt kjønnsåpninger og kunstige peniser. Organene maner fram en forestilling om sex som en nesten utelukkende aggressiv eller destruktiv drift. Derfor taler hennes iscenesetting av ansikter og masker om ekstase uten fryd, men fylt med angst og smerte.

Shermans naivt romantiske Hollywood-drømmer fra de tidlige «Film Stills» i svart-hvitt-foto synes å ligge lysår forut for hennes horrorfilm, «Office Killer», fra 1997. Disney(!)-selskapet Miramax kjøpte produksjonen, men den ble en større suksess i kunstkretser enn for det store kinopublikum. Nikolaj byr på hele forestillingen, som handler om ei grå kontormus og korrekturleser, Dorine, med etter hvert mer og mer morbide lyster.

Heldigvis har filmen en del ironi underveis, før den slutter som en ny begynnelse i roadmoviens tegn. Filmregissøren Sherman er utvilsomt dyktig i faget, men kan ikke måle seg med signaturens suggestive fotoregi.

MORBID MASKEMONTASJE: Sterk sammenstilling av artifisielle elementer i Cindy Shermans serie "Horror and Surrealist Pictures" fra 1995.