Jerusalem: 29. september ble det holdt en offentlig minneseremoni for avdøde Shimon Peres foran Knesset. Foto: Abir Sultan / EPA / NTB scanpix.
Jerusalem: 29. september ble det holdt en offentlig minneseremoni for avdøde Shimon Peres foran Knesset. Foto: Abir Sultan / EPA / NTB scanpix.Vis mer

Debatt: Shimon Peres

Shimon Peres var en maktsyk og stakkarslig mann

Bombarderingen av smigrende minneord om politikeren kunne ikke ha bommet grovere på hans virkelige ettermæle.

Meninger

Mannen som gravlegges i dag, bør gå inn i historien som personen som forhindret israelsk-palestinsk fred da det ennå var mulig å oppnå den.

Haran Rivlin, oljeingeniør og frilansjournalist.
Haran Rivlin, oljeingeniør og frilansjournalist. Vis mer

Det mange sliter med å forstå, er at konflikten i realiteten aldri har vært debattert eller avgjort mellom Israel og Palestina. Nøkkelen til konfliktens løsning ligger – og har alltid ligget – i den interne israelske debatten, mellom tilhengerne av okkupasjon og de som ønsker å trekke seg ut av Vestbredden for å oppnå fred. Takket være Shimon Peres har debatten i realiteten vært død og begravd i mange år. Konsekvensen er en seier til tilhengerne av okkupasjon.

Da Peres tok over som leder av det israelske Arbeiderpartiet i 1977, var det nesten ingen israelske bosettere på den okkuperte Vestbredden, området som er kjernen av konflikten i dag. Ikke bare det, det israelske folket var rede til å gi tilbake dette området for å oppnå fred. Men da høyrefløypartiet Likud vant valget i 1977 under lederskap av nasjonalisten Menachem Begin, forandret spillet seg.

I de 15 åra Peres ledet det israelske Arbeiderpartiet, fram til 1992, dømte han i praksis Israel til å måtte okkupere palestinerne til evig tid. Dette gjorde han ved å ta livet av selve konseptet om en opposisjon i det israelske demokratiet. I fem (!) valgkamper gjorde Peres alt han kunne for å overbevise de israelske velgerne om at han var en lojal forsvarer av et ekspansivt Stor-Israel, istedenfor å kjempe mot Likuds ekstremisme. Han gjorde dermed Arbeiderpartiet til en blek kopi av Likud. Og i alle de fem tilfellene israelerne ble spurt om å velge mellom Likud og «Likud B», alias Arbeiderpartiet, valgte de selvfølgelig det ekte alternativet.

To ganger i løpet av denne perioden førte Peres Arbeiderpartiet inn i en samarbeidsregjering med Likud, og med det ga han fra seg, ikke bare partiets stolthet og ånd, men også enhver realistiske sjanse til å få en slutt på okkupasjonen av Vestbredden. For å forstå hvor absurd og nedverdigende dette var; forsøk følgende tankeeksperiment: at det norske Arbeiderpartiet går inn i en regjering med Høyre.

Det israelske Arbeiderpartiets selvfornektelse under Peres’ lederskap har permanent forandret Israels politiske balanse. Da Yitzhak Rabin returnerte som leder av partiet i 1992, vant han valget takket være den interne splittelsen hos partiene på høyresiden. Muligheten til å trekke Israel ut av den nå tungt befolkede Vestbredden var forsvunnet, sammen med muligheten til å trekke Vestbredden ut av det israelske folks hjerter. Mannen som fortjener den tvilsomme æren for denne bragden er Shimon Peres.

Med Osloavtalen i 1993 opprant et nytt håp om at Israel skulle trekke seg ut av Vestbredden. Nøyaktig hvor flyktig dette håpet var, ble åpenbart tre år seinere, da Likud, nå under ledelse av Benjamin Netanyahu, vant valget i etterkant av mordet på Rabin.

Shimon Peres, tilbake på plass som leder av Arbeiderpartiet, hadde tapt sitt femte valg – men ikke før han hadde gjort sitt ytterste for å overbevise israelerne om at han ville forsvare okkupasjonen. Igjen ble han latterliggjort av valgresultatet. Israelerne valgte i stedet et høyrevridd parti for å gjennomføre høyrevridd politikk.

1980-tallet ga Peres en gylden mulighet til å mobilisere israelerne mot den ultranasjonalistiske arven til Begin og hans Likud-parti. Siden 1982 sank den israelske hæren dypere og dypere inn i den kvikksanden krigen i Libanon var. Den tidligere så pompøse Begin var gradvis redusert til en ynkelig og syk mann, mens nasjonen talte sine døde soldater i en krig ingen kunne forstå. I møte med økende protester og demonstrasjoner, ga Begin seg i 1983, som en knust mann.

Men selv da, under valget i 1984, våget ikke Peres å utfordre Likuds virkelige hensikt med å invadere Libanon, som hadde vært å fjerne Yasir Arafat fra Beirut og med det drepe – én gang for alle – drømmen om palestinsk selvbestemmelse på Vestbredden. I stedet førte valgtaperen Peres Arbeiderpartiet inn i en koalisjonsregjering med Likud.

Med sine bemerkelsesverdige evner reddet deretter Peres landets økonomi og fikk det israelske militæret ut av mesteparten av Libanon. Dermed reddet han også Likud fra en total katastrofe. Denne innsatsen resulterte i nok et valgtap – hans fjerde – i 1988.

Med ankomsten av nesten en million russiske jøder på 1990-tallet, har den israelske folkeopinionen drevet stadig lenger mot høyre. Ingen vesentlige politiske partier våger lenger å snakke om en fullstendig tilbaketrekning fra Vestbredden, vel vitende om at det etterlater palestinerne med intet annet valg enn å kjempe. Vinduet for å oppnå fred er stengt, og den machiavelliske lederen som stengte det, het Shimon Peres.

Ikke før en statsmann dør, begynner historikere å drøfte de dypere psykologiske motivasjonene for hans handlinger. Det er derfor på tide å spørre hvorfor Peres ødela opposisjonen i det israelske demokratiet, og som konsekvens gjorde okkupasjonen av Vestbredden til et ugjenkallelig faktum. Som en konsekvens av dette bør han også bli tildelt æren for det moderne Israels undergang – en prosess landet dessverre befinner seg midt oppe i.

Svaret på spørsmålet er overraskende enkelt: Peres var en maktsyk og stakkarslig mann, som mer enn noe annet fryktet tanken på å dra hjem, hvor han ville måtte møte sin kone, og enda verre, seg selv, i døra. Hele hans liv var et nådeløst jag etter å oppnå ære, makt og respekt. En plass på opposisjonsbenken var ikke noe for en mann som ham.

Han ville heller selge sin sjel – og sine tilhengere – for en regjeringsrolle. Det var derfor med god grunn at Rabin, i sine memoarer, betegnet Peres som en «utrettelig undergraver».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook