Shinnet bedrar

To knallåter, men litt nedtur etter super andreplate.

CD: The Shins er Albuquerque-indiegruppa som praktisk talt ble breaket av en ivrig Natalie Portman i filmen «Garden State», i scenen der hun låner bort høretelefonene sine til Zach Braff på et legeventeværelse med lovnaden «dette vil forandre livet ditt». Som James Mercer seinere fortalte Dagbladet, var The Shins tradisjonelle indieidealister som lånte ut sangene sine til hvem det måtte være, de ble jo så glade for at noen i det hele tatt spurte. Lykken står den kjekke bi. Men kanskje ikke evig, da «Wincing The Nigth Away», Shins\' tredje album og oppfølgeren til den utmerkede «Chutes Too Narrow» (2003), oppleves som noe av en nedtur ved første og andre møte. En nedtur som likevel ikke er større enn at den rykker opp til status som «ikke dårlig, bare litt skuffende» etter tredje og fjerde og femte lytting. Da har det også utkrystallisert seg noen enkeltøyeblikk som så visst er til å spare på, kanskje til og med til å spille for fremmede på venteværelser. Det viser bare at The Shins er en helt menneskelig bandorganisme som opplever visse vanskeligheter i møte med det rockmytiske og beryktede «vanskelige tredjealbumet».

Portmans oppfølger

For å ta det positive først, så er den spretne, lallende, nesten skrålende og deretter Smiths-karismatiske, elegant gitarsnirklende og refrengjublende «Australia» , platas andre låt, en av Shins aller, aller fineste øyeblikk siden Natalie Portmans livsforandringskandidat «New Slang». Her er The Shins verdensmestere i sitt fag i 3 minutter og 56 sekunder. «Phantom Limb» er en annen låt som vil selge plater for The Shins og Sub Pop, den typen høytflygende popmusikk som er ekstremt tilgjengelig (ikke helt Eidsvåg, men nesten) til tross for at den av sedvane skal arkiveres i den mangslungne skuffen for alternativ musikk.Albumet som helhet stopper derimot opp iblant, blir stående og stampe litt på stedet hvil, og det skyldes vel en kombinasjon av litt svake «fillers» og et lydbilde som riktignok er luftig boblende og gjennomført atmosfærisk, men som godt kunne vært mer kantete og tøffere i trynet her og der.

Litt tammere

Slik fisler den momentum-følelsen som preget «Chutes Too Narrow» litt bort for The Shins. Pynteligheten gjør det hele litt tammere enn man hadde regnet med.Når alt dette er sagt, så er The Shins fortsatt å betrakte som en venn, de er fortsatt å betrakte som en ledende amerikansk indiegruppe, og de har ikke dummet seg ut. De har bare ikke klart å fly over veldig høye forventninger. Slippes 22. januar