«Shock and awe» mot asylsøkere

ASYLPOLITIKK: I løpet av én pressekonferanse har den rødgrønne regjeringens flertall senket standardene for behandlingen av asylsøkere potensielt like dramatisk som tidligere statsråd Erna Solberg gjorde på fire år. Regjeringens pressekonferanse fremsto som en litt kluntete utgave av amerikansk krigførings «shock and awe», eller «sjokk og frykt» - ingen skal lenger kunne tvile på regjeringens evne og vilje til å bruke makt for å beholde makt.

Når mange sitter igjen rystet, er det også fordi regjeringen har stjålet stortingsvalget fra oss. Ikke bare har de innført en asylpolitikk som fornekter stort sett alt de gikk til valg på i 2005 og deretter nedfelte på Soria Moria. De har også kansellert neste års stortingsvalg. Det er ikke vårt valg lenger - i asylpolitikken har statsminister Jens Stoltenberg og statsråd Dag Terje Andersen gått til urnene for oss.

Regjeringens retorikk om at man skal stramme inn for å stoppe tilstrømningen av personer uten beskyttelsesbehov er mer enn frekk, når en av innstramningene er at man ikke lenger vil følge FNs anbefalinger om hvem som har behov for beskyttelse. Regjeringen har allerede ansvaret for noen av de mest hasardiøse tvangsreturene til konfliktsoner som Norge har foretatt - nå må man spørre seg om dette bare var begynnelsen.

Regjeringen har også bestemt at krigsflyktninger som allerede kan ha vært skilt fra ektefelle og barn i ett-to år, ikke skal få se dem igjen på minst fire år. I klartekst og akkurat så personlig som dette er: Hadde Stoltenberg og Andersen flyktet fra krig, måtte de nå ha vasket gulv i fire år før de kunne få se kone og barn igjen - og for hvert jævla gulv kjenne et sting av frykt for at noe skal skje med kone og barn i en flyktningleir eller en krigssone i Somalia, Afghanistan, Irak. Bør det ikke være et politisk mål å unngå denne typen lidelse, heller enn å skape den?

Kanskje er frykt - gjennomgripende, enkel, livsnedbrytende frykt - for fremmed for den alminnelige norske virkeligheten til at man virkelig forstår hva den innebærer. Hadde man forstått bedre, ville man kanskje ha skjønt at det å beskytte mennesker mot en slik frykt er noe av det beste og viktigste man kan gjøre.

Regjeringen har til og med angrepet det som virkelig har vært hellig gjennom flere regjeringer, nemlig omsorgen for enslige mindreårige asylsøkere. Enslige mindreårige kommer til Norge ofte med ingenting annet enn engstelse og minner om tap - men så langt har de i det minste fått muligheten til å bygge opp et liv i trygghet her. Nå vil de få beskjed om at det ikke er noe for dem her heller - bare vissheten om at de, straks de fyller 18, skal sendes tilbake til Afghanistan, Irak, Somalia for å bygge et liv av ingenting.

Hvis man først skal være streng - måtte man virkelig gå så langt for å sende restriktive signaler? Kunne man ikke prøvd ut hvor langt man må gå, heller enn å slå til for fullt med én gang? At man valgte å sjokkere med brå og overveldende maktbruk, viser politisk desperasjon og menneskelig ufølsomhet. Kort sagt: Man gjorde ingen anstrengelser for å unngå å påføre disse menneskene lidelse.

Det er Wergelandsjubileum i år. Hvis stats- eller inkluderingsministeren heretter skulle nevne Wergelands navn, vil det gjøre dikteren liten ære.