Shop som normalt

Når statsminister Stoltenberg på NRK Dagsrevyen 8. desember oppfordrer folket til «å shoppe som normalt» før jul for å holde de økonomiske hjulene i gang, forsterker og bekrefter dette bare inntrykket av uroen som råder i dag. Usikkerheten om framtida gjenspeiles både i markedet og i de historisk, ekstreme svingningene som vi nå ser på børsen. Sentralbankens rentereduksjon onsdag denne uka bekrefter at situasjonen er alvorlig. Tiltak for å unngå en ytterligere forverring av den økonomiske krisen enn den finanssektoren allerede har igangsatt, er nå i anmarsj. I de mange spekulasjonene omkring finanskrisens årsak og de overraskende globale ringvirkningene den siste tiden, er lite sagt om de moralske forutsetningene for liberalismens tilsynelatende fallitt.

Adam Smith, samfunnsøkonomiens «far», har som kjent uttalt at dersom markedsaktørene følger sin økonomiske egeninteresse, vil «en usynlig hånd» spre ressurser og arbeidskraft på en måte som vil gi det beste resultatet for fellesskapet. Det å handle ut fra egennyttige motiver, dvs. å ha en egosentrisk målsetting om å tilegne seg størst mulig rikdom for egen del, ble moralsk «stuerent» allerede tidlig på 1700-tallet. Ettersom egoismens utilsiktede effekt ville resultere i en velstandsøkning som kom den vanlig mann til gode, ble dette økonomiske samfunnet betraktet som sivilisasjonsmessig overlegent, og å foretrekke, framfor tidligere tider. I USA, som ble grunnlagt samme år som Adam Smith utga sin «Wealth of Nations» i 1776, ligger tanken om fri markedsutfoldelse i et konkurransestyrt samfunn den dag i dag dypt forankret i den amerikanske folkesjela.

At Adam Smith omtrent to tiår i forkant av «Wealth of Nations» utga et moralfilosofisk verk, «Theory of Moral Sentiments» (1759) om individenes moralske følelser, er derimot mindre kjent. Det mye diskuterte «Adam Smith-problemet» handler om hvordan Smith kan oppfordre til egoistisk, egennyttig handling i et økonomisk samspill, når det er sympati som bør benyttes når man foretar moralske vurderinger. Svaret er at det å handle egennyttig, for Smith innbefatter at man samtidig skal følge den gjeldende forretningsetikk som råder i den økonomiske samtida. Det at de økonomiske aktørene holder sitt ord, opptrer tillitsfullt, er ærlige og derigjennom etablerer en forutsigbarhet i markedet, er for Smith avgjørende for framveksten av et velfungerende markedssystem. Vår tids moralske forfall, avdekket med Enrons konkurs i 2001, og etterfulgt av revisjonsfirmaet Arthur Andersens pynting på regnskapstallene, blir igjen synlig med ivrige finansinstitusjoners konstruksjoner av amerikanske høyrisiko-boliglån (såkalte subrime-lån). Flere av de store institusjonene fikk som en følge alvorlige problemer, deriblant Bear Sterns, Freddie Mac og Fannie Mae, og Lehman Brothers. Det er naturlig å spørre om et liberalistisk markedssystem uunngåelig vil lede til et moralsk forfall og manglende forretningsetikk, som Smith selv mente var avgjørende for at markedet skulle fungere. At subprimelånene kunne bli ompakket og feilaktig solgt videre til internasjonale investorer som en «finansiell pakke» med risikograd tilsvarende statsobligasjoner, kan lett gi inntrykk av en grådighetskultur som har fått fritt spillerom.

Som Johan Norberg (idéhistoriker og forfatter ved tankesmien Centre for the New Europe) påpeker i hans nyutgitte bok, «Da mennesket skapte verden» (2008), har det kapitalistiske systemets tilretteleggelse for nyskapende og innovativ entreprenørskap i vesten de siste 100 år generert en formidabel velstandsvekst. I etterkant av finanskrisen dukker spørsmålet opp om i hvilken grad det er nødvendig med en regulering av entreprenørskap og egeninteressert opptreden. Det er i denne sammenheng verdt å merke seg at Smith ikke selv var tilhenger av full markedsøkonomisk frihet, såkalt lassiez-faire (la det passere, la det være), slik ettertiden har tilskrevet ham. Smith argumenterte for statens tilstedeværelse der hvor markedet selv ikke var i stand til selvregulere utviklingen til «det beste» for alle. Selv om markedet er best egnet til å spre ressurser og kapital på mikroplanet, ettersom staten ikke er i stand til å ha samme oversikt over det store myldret av økonomisk aktivitet, kan det være nyttig med et bevisst forhold til grensen for fritt spillerom. Det var ikke bare USAs tiltro til frie, markedsøkonomiske og selvregulerende krefter som fikk en alvorlig knekk med finanskrisen. I vår globale tid har sammenfallet av korthuset i USA ført til rystelser helt inn i norske dalførers minste bedrifter og banker. Spørsmålet man bør stille seg, er hvorvidt det er realistisk å forvente at den uregulerte økonomiske aktøren, dvs. i dette tilfellet konstruktørene av subprime-lån, alltid vil velge å handle moralsk. Er det sannsynlig at «the economic man», dersom han handler innen for lovens grenser, vil benytte seg av en sympatimekanisme som kan sikre at han ikke blir fristet til å operere i gråsonene? Så lenge markedet stiger, og kreftene synes å jobbe i ønsket retning, er alt vel og bra. Dagens krakk, som nå sammenliknes med depresjonen i 30-åra, gir signaler om at når egoismen får for fritt spillerom, og moralske vurderinger basert på sympati er blåst bort, kan det lett bli farlig.

Balanse er et nøkkelord. Overdreven søken etter økonomisk profitt for egen del, skaper ubalanse og uro hos individet, hevder Smith. Ubalansen vil dessuten være til hinder for en ekte, lykkelig sinnstilstand. Smith mener at søken etter materiell forbedring har opphav i en rastløshet som ikke er forenlig med et lykkelig sinn. Lykken oppstår bare ved en følelse av varlig tilfredshet og ro. Selv om Smith mener at egeninteressen, dvs. søken etter materielle goder, er et uttrykk for et selvbedrag omkring hva det egentlige endemålet for et godt liv er, påpeker han at mekanismen er nyttig for vekst i markedssamfunnet. Det kommer fellesskapet til gode at økonomiske aktører stadig er ute etter å forbedre sin økonomiske situasjon, men Smith er påpasselig med å påpeke at rikdomsforøkelsen bør skje gradvis og kontrollert. Den eksplosive veksten vi har erfart de fire siste åra, synes ikke å være i overensstemmelse med den realøkonomiske utviklingen. En tro på at trærne vokser til himmels mangler grunnlag, og røttene rykkes lett opp når det blåser som verst.

Selv om underskogen vokser fram når de store trærne faller, kan skogen lett tørke ut ved den selvforsterkende negative spiralen vi befinner oss i for øyeblikket. Markedet trenger julen, følg derfor Stoltenbergs råd; Ikke spar oss til ledighet, fortsett som normalt, kjøp noen hyggelige julegaver til barna og gi gjerne samtidig til veldedighet. Det gjelder å ikke la det økonomiske hjulet stanse fullstendig.