Shopping ergo sum

Cathrine Sandnes\' perspektiver på finanskrisen.

«Alle må gjøre sitt», sa jeg til ungene og viste dem hvordan man bretter sammen melkekartonger. Deretter dro vi ut på resirkuleringsrunden, fra papircontaineren nede ved garasjeanlegget, til glasscontaineren ved butikken og videre til bensinstasjonen for å levere inn to års oppsamlede batterier. Underveis forklarte jeg hvorfor det er lurt å gå, i stedet for å bruke bilen, og ble litt stolt da treåringen supplerte med at sykkel også er bra. Og helt til slutt snakket vi om hvorfor man ikke skal kjøpe masse leker, dingser og stæsj - som uansett bare blir til rot i et allerede ganske kaotisk hjem.

«Det er ikke bra for miljøet», sier jeg, og prøver å lage et begripelig bilde av produksjon, plastikk og søppel. «Dessuten er det ikke bra for hodet å kjøpe og kaste, uten å tenke seg om. Man blir rar av det».

Når sant skal sies, er jeg ikke sikker på om jeg tror på dette selv. Strengt tatt opplever jeg de sammenbrettede melkekartongene som en demonstrasjon av avmakt: De store menneskene tar seg av de store problemene. Så bidrar vi små mennesker med vår skjerv. Og selv om de store menneskene ikke oppfyller sin del av avtalen, men heller kaster oss blår i øynene med «CO2-kvoter» og «satsning på regnskog», så fortsetter vi å sortere papirsøppelet. Selv om vi har sett bilder av hvordan alt blir dynget sammen i en stor graut når det omsider kommer fram dit det skal. Alternativet, har jeg tenkt, er å oppdra barna til å bli små, kapitalistiske monstre som virrer rundt i en tåke av hemningsløst begjær.

Det er selvsagt en kamp mot overmakten. Det er mot tidsånden, mot rådende økonomisk teori og nå, også mot budskapet fra lederen i partiet som fortsatt kaller seg Sosialistisk Venstreparti. For en som er tilbøyelig til å identifisere seg med en dannet venstreside, er det ikke åpenbart hvorfor det er god sosialisme å shoppe seg ut av finanskrisen. Jeg skjønner jo at tanken er å pumpe økonomien tilbake til tilnærmet samme, oppblåste størrelse som før, slik at vi kan fortsette å bli enda litt rikere.

Men jeg skjønner altså ikke hvorfor Kristin Halvorsen insisterer på at dette økonomiske systemet er det best tenkelige av alle systemer. En mulighet er selvsagt at hun har skiftet ideologi siden hun ble finansminister. For alt jeg vet, kan det godt tenkes at hun nå har blitt overbevist om at fortsatt vekst skal være det fremste målet for økonomien.

Vanligvis, når noe går ad undas, så setter man seg jo gjerne ned for å finne ut hva som var svakheten ved systemet - i håp om å komme opp med en oppdatert og mer robust versjon. Man kan jo håpe at det er sånne ting Kristin Halvorsen egentlig jobber med, mens hun bare tuller litt med oss som uansett er ute og kjøper julegaver for tida. Siden jeg tross alt ikke har vært nevneverdig begeistret for det økonomiske systemet vi har hatt de siste åra, men tvert imot har ønsket meg en sterkere regulering av boligmarkedet og økte skatter for ganske mange, ser jeg i hvert fall ingen grunn til at jeg nå skal shoppe det hvite ut av øynene for å sørge for at økonomien kommer tilbake på sporet igjen.

Jeg vet ikke om det var en spydighet, eller om det er det endelige beviset for at det ikke er forskjell på høyre og venstre lenger, men dagen etter utspillet fra finansministeren fikk jeg altså en mail med tre hundre forslag til «etisk og grønn julehandel». Den kom fra venninna mi som jobber i finanssektoren og syns Kristin Clemet ligger litt langt til venstre. Hun foreslo at vi skulle utveksle hjemmelagde gaver i år, syltetøy for eksempel. Men siden hun, etter å ha tenkt seg om, var enig i at hun ikke vil ha noe som jeg har laget selv, ble vi enige om at hun skulle få ei geit fra Kirkens Nødhjelp i stedet.

Samtidig prøver jeg å forklare barna hvorfor vi ikke skal kjøpe alt som er stygt, selv om det er billig. Det er godt mulig det er et framskritt at grelle leker koster mindre nå, enn for tjue år siden, men rent pedagogisk er det en større utfordring å forklare små unger at vi skal styre oss av helt andre grunner enn at vi ikke har råd.

Shopping ergo sum

Med vekslende hell har jeg forklart treåringen at vi ikke kjøper ting som kan mistenkes å være laget av barn, heller ikke ting fra Israel («de som bestemmer der er slemme mot dem som ikke får lov til å bestemme»), eller leker som får dem til å tro at det er bedre å bli prinsesse enn å bli president («se, her har du et bilde av prinsesse Ragnhild og prinsesse Astrid, lek med det i stedet. Det er nemlig sånn ordentlige prinsesser ser ut»).

«Vi skal ikke kjøpe ting vi ikke er sikre på at vi trenger eller ønsker oss», sier jeg. «Vi skal ikke kjøpe rosa hester selv om alle andre har det. Vi skal tenke på andre enn oss selv. Og vi skal ikke høre på Kristin Halvorsen, selv om hun er blid og morsom og veldig søt».

For når alt kommer til alt, er det fortsatt banken som eier både meg, mannen min og huset vårt - og det er vitterlig ikke mitt ansvar at de har sølt bort pengene sine.

NEDGANG: Bilbransjen har opplevd tøffe tider under finanskrisen. Cathrine Sandnes lufter et nytt perspektiv på denne i sin kronikk. Foto: Tore Meek/Scanpix Foto: Tore Meek/Scanpix
NEDGANG: Bilbransjen har opplevd tøffe tider under finanskrisen. Cathrine Sandnes lufter et nytt perspektiv på denne i sin kronikk. Foto: Tore Meek/Scanpix Foto: Tore Meek/Scanpix Vis mer