Shout Out Louds

Dagens beste pop for småtrist, hvit ungdom.

CD: Hvilke skapere av overlessede, dansbare og melankolske popsanger klarer å høres mest ut som The Cure: Shout Out Louds eller The Cure? The Cure, viser det seg – skuffende nok. For til tross for frontmann Adam Olenius’ imponerende Robert Smith-imitasjon og til tross for all verdens strykere og klimprende åttitallsriff, er selve kjernen i The Cures musikk, den overhengende pessimismen, totalt fraværende fra svenske Shout Out Louds’ andre album. Melankolien til Shout Out Louds er en naiv, positiv melankoli, en nostalgi over noe som skjedde for en time siden og kommer til å skje igjen neste uke, framfor en skildring av reelt tap. Så der, slutt å rope at de er kopister og begynn å rope at de har laget et flaut bra album, så breddfullt av lettfordøyelig, livsbejaende tristesse at det vil fengsle kresne tenåringer i mange år, og oss andre i minst ett.