Show med dop

Man tør nesten ikke, men tvinges til å spørre seg selv: Hvor mange av gullmedaljene under Lillehammer-OL var rene?

ER DET NOEN som ikke husker den notoriske juksemakeren Diego Maradona fra USA-VM i 1994, ansiktsuttrykket da han etter å ha lagd et kunstverk av en scoring mot Hellas, trykte ansiktet opp mot et TV-kamera på sidelinja så alle som ville, kunne se at han var stappfull av speed? Noen dager seinere testet han selvfølgelig positivt for efedrin og ga det amfetaminliknende stoffet for all ettertid klengenavnet «Diego». Moralske pekefingrer ble hevet, Maradona sendt hjem i skam, og vi andre overlatt til Drillo-fotball, italiensk teater og bulgarsk hårmote. Og, ja, jeg innrømmer at jeg beklaget det - ikke at Maradona hadde dopet seg, Feite-Maradona anno 1994 hadde aldri greid å skape det han gjorde uten farmasøytisk hjelp. Jeg beklaget at han ble tatt . At vi ble snytt for flere bevissthetssprengende opplevelser, flere kunstverk med større krav på oppmerksomhet og beskyttelse enn triviell konkurranseidrett og en bortskjemt, styrtrik og, om sant skal sies, åndsfattig argentiner. Er det umoralsk, ja, grådig av meg? Selvfølgelig. På samme måte som vi er grådige når vi uten reservasjoner omfavner kunstnere som Miles Davies, Syd Barrett, Jimi Hendrix, og Jack Kerouac og deres alkohol- og dopiserte kunst fordi vi vet at dopet, bevissthetsutvidende eller ikke, var en nødvendig ingrediens i deres kunst. Uten LSD, ingen William Burroughs' «Naked Lunch», sånn er det bare. Men ingen har meg bekjent ennå vurdert dopingtesting i forbindelse med Nobel-, Oscar- eller Spelemannpris-utdeling.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SÅ HVA ER EGENTLIG forskjellen når vi ikke er villige til å godta doping på idrettsbanen, som har gitt oss ufattelige 9,79 på hundremeter og spyd som nesten lander på tribunen, og vi, eller i hvert fall jeg, ikke kjenner snev av beklagelse når 27 navnløse kinesere, et par østeuropeere og en nordmann utestenges på grunn av prestasjonsfremmende doping? Det er i alle fall ikke at vi som publikummere er moralske mennesker som ikke er villige til å ofre aktørenes liv og helse, det gjør vi allerede glatt uten doping, i bokseringen, i utforløypa og på fotballbanen. Nei, antakelig er det ganske enkelt fordi vi, som de grådige underholdningsforbrukere vi er, vil ha et bedre produkt. Sigmund Loland, professor i idrettsfilosofi ved Norges idrettshøgskole, beskriver i artikkelsamlingen «Toppidrettens pris» tre lag ved publikums idrettsopplevelse: spenningen ved hvem som vinner, det sosiologiske «vi» og «dem» - og det eksistensielle - hva er menneskelig mulig?

For meg forringer alene vissheten om at aktørene doper seg, idrettsopplevelsen i alle fall i to av lagene.

SPENNING? Utøvere som Trine Hattestad og Stian Grimseth er bare dyktige håndverkere innenfor sitt fag. I motsetning til Maradona har de bare biroller i et drama hvor hovedrolleinnehaveren er handlingen, Konkurransen, og plottet er at Den Beste skal vinne. Mens Maradonas mål mot England vil bli husket lenge etter at resultatet av kampen er glemt, må et spydkast av Trine Hattestad settes inn i en sammenheng for at det skal ha interesse: De andre må ha kastet kortere. Men doping ødelegger plottet for oss når det går opp for oss at det ikke er utøveren, men en ansiktsløs bioteknolog som vinner gullet.

«Vi» og «dem»? I utgangspunktet er det vanskelig nok å holde med en nasjon hvor en tredjedel av befolkningen støtter et høyrepopulistisk parti, og hvor man er så «vi»-orienterte at oppmerksomheten rundt en norsk sjuendeplass gjør at man må skru over på svensk TV for å se hva som egentlig skjer i dette OL. Når vi i tillegg skjønner at også «vi», i egne øyne verdens ærligste nasjon, jukser, ødelegger tvilen gleden ved gull. Man tør nesten ikke, men tvinges til spørre seg selv: Hvor mange av gullmedaljene under Lillehammer-OL var reine?

DET EKSISTENSIELLE LAGET av idrettsopplevelsen ødelegges imidlertid ikke av doping, den kan tvert imot forsterkes. Det kan illustreres ved Knut Bjørnsen som blant historiens største idrettsøyeblikk tok med den dopede Ben Johnsens verdensrekord i Seoul, fordi det uansett var fantastisk å se et menneske løpe så fort.

På den annen side ødelegger vissheten om doping noe av den kinetiske opplevelsen av en idrettsprestasjon, den fysiske innlevelsen. Når du ser smerten i ansiktet til maratonløperen, vet du noe om hva han/hun gjennomgår, ja, din mulighet til innlevelse er en forutsetning for din beundring og fascinasjon: Holder hun/han ut smertene? Men med doping svekkes innlevelsen siden de fleste ikke har noen klar forestilling om hvordan dopet «føles» - fra ekspertkommentatorene på TV faller sjelden linjer som: «Det ser ut som amfetaminet kicker ordentlig inn nå.»

OG DET ER DERFOR dopingen kan komme til å ødelegge idretten, ikke som manglende sunnhet i sjel og legeme, men fordi det forringer underholdningsproduktet. Grunnen til at dopingen har kommet inn i idretten, er grådighet, både hos utøveren og hos den underholdningsindustrien som lønner en vinner så godt, økonomisk og emosjonelt, at en undersøkelse i USA viser at et flertall av amerikanske idrettsutøvere ville sagt ja til å ta et usporbart, hypotetisk dop som gjorde at de vant olympisk gull, men døde fem dager seinere. Men når opplevelsen ved å se en idrettsprestasjon begrenses til den nøkterne beundring man føler ved å se oppskytningen av en ubemannet rakett, er det blitt dårligere drama, dårligere fortellinger av det, og folk vil vende interessen annen steds hen. De vil ha sykkelsprinteren som sykler seiersrunden rundt velodromen med sønnen sin på armen, heksa av en kunstløperske som får sin straff, den afrikanske svømmeren med så dårlig teknikk at han holder på å drukne i bassenget, men som hylles som en helt. Tragedie og komedie. Kort sagt: gode fortellinger . At de helkommersielle Golden League-arrangørene nå vil utestenge dopingtatte på livstid, tyder på at industrien selv begynner å skjønne at produktet deres er truet. At det paradoksalt nok er grådigheten selv som kan bli de grådiges undergang.