«Shrek» og fryd

CANNES (Dagbladet): Om det er én Cannes-film nesten alle vil få et forhold til, er det det amerikanske animasjonsvidunderet «Shrek», et enestående tilfelle i konkurransen om Gullpalmen.

Filmfestivalen aksepterer svært sjelden animasjoner, og amerikanerne har ikke hatt med noen siden Disneys «Peter Pan» i 1953. At en familiefilm om det djevleliknende vesenet Shrek i år er godtatt som kunst på linje med en Jean-Luc Godard eller en David Lynch-film, kan vitne om en oppmykning i forhold til en populær, folkelig sjanger.

Murphy i slaget

Den pussige einstøingen og hans eselvenn - med stemmer av henholdsvis Mike Myers og en Eddie Murphy i praktslag - hever da også formen til nye høyder.

Selskapet Dreamworks, i Cannes representert ved Jeffrey Katzenberg, står bak en nyskapende dataproduksjon med unik stofflighet og perspektiv i bildene. Historien er et eventyr som raljerer med alle eventyr - fra «Tornerose» til «Pinocchio» og «The Matrix» - og endevender flere av eventyrenes kjente fortellergrep. Den skjønne prinsessen og udyret, det rampete eselet og den grusomme dragen; samtlige er velkjente gjengangere i utallige fortellinger, som i «Shrek» antar nye personligheter. Enhver forelder må regne med å bli avkrevd billettpenger, når filmen inntar norske kinoer over sommeren.

Fem år

Katzenberg jobbet hos Disney før han sammen med Steven Spielberg og David Geffen startet Dreamworks, nå en hard konkurrent til Disney om animasjonstronen. Sammen er de tre blant Hollywoods desidert mektigste, og Katzenberg sier han sloss for animasjonens plass i selskapet av ren kjærlighet til sjangeren. For rett nok kan den være lønnsom, men den er også dyr. Herværende verk har tatt fem år og hundrevis av medarbeidere å lage, og mogulen vil ikke snakke om budsjett. Derimot er han opptatt av at formen blir vurdert på linje med vanlig film og misliker sterkt betegnelsen «tegnefilm».

I alle fall er det tydelig at bare fantasien setter grenser for hva gode dataanimatører kan realisere på lerretet. Når prinsesse Fiona, med Cameron Diazs stemme, rasler med kjolene, er det som å se silke bevege seg i vinden. Fortsatt hører vi dem som mener animasjon bør utelukkes fra festivalen og ikke menge seg med kunst om meningen med livet. De har tapt.