Shtockman sett med Putins øyne

I norske aviser blir det fremstilt som nærmest sikkert at et av de norske oljeselskapene får bli medeier i det gigantiske Shtockmanfeltet. Det kan kanskje være klokt og helle litt kaldt vann i blodet og innse at for øyeblikket ligger de norske selskapene langt fra teten i racet om å få være med på utbyggingen.

Dette til tross for at Putin og hans menn med jevne mellomrom snakker pent om Norge og klapper nordmenn kameratslig på ryggen. For med russiske øyne vil en nøktern og objektiv vurdering av kandidatene som ønsker å være med på utbyggingen gi lite håp for de norske selskapene. Total, Chevron, ConocoPhillips, Statoil og Hydro kan betegnes som henholdsvis to oljegiganter, en semi-gigant, en lilleputt og en oljemygg. I internasjonal sammenheng oppfattes med rette Statoil og Hydro som selskaper med kort fartstid innenfor oljebransjen og med begrenset internasjonal erfaring. Total regnes nå som «one of the Supermajors» etter å ha slukt Elf og Fina og inngår sammen med Chevron, Exxon, BP og Shell i denne eksklusive 5-mannsklubben. ConocoPhillips er på vei opp mot superstatus etter sammenslåingen av de to selskapene Conoco og Phillips. Felles for alle disse selskapene er at de har virksomhet i alle verdens hjørner og er involvert i alle sider ved internasjonal oljevirksomhet.

I MEDIA BLIR det hevdet at russerne allikevel ikke kan komme utenom Statoil eller Hydro på grunn av at Gazprom ikke besitter den nødvendige erfaring og tekniske kunnskap som må til for å kunne bygge ut et gigantisk gassfelt som Shtockman. Med andre ord hevdes det implisitt at Total, Chevron og ConocoPhillips ikke kan tilføre russerne denne type kompetanse i motsetning til hva Statoil og Hydro kan. Dette er naturligvis vrøvl. Sant nok har Statoil og Hydro to spektakulære utbyggingsprosjekt på gang i nordområdet, Snøhvit og Ormen Lange, men ingen av disse er ennå i drift. Det er også korrekt at begge de norske selskapene etter hvert har lang erfaring fra utbygginger i Nordsjøen, men de har ikke den samme fartstid og erfaring som ConocoPhillips og Total. Felles for de norske oljeselskapenes konkurrenter er at de ikke bare har erfaring fra Nordsjøen, men også fra Storbritannia, Canada og Alaska. På det tekniske området har Statoil og Hydro ingen banebrytende teknologi som ikke russerne kan skaffe seg adgang til. Det er ikke teknisk kompetanse som vil være utslagsgivende for hvorvidt de norske selskapene får være med på utbyggingen av feltet eller ikke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HVORDAN BEDØMMER Russland selv betydningen av Shtockman? Russerne ser på denne utbyggingen som like viktig for Russland som Trollutbyggingen var for Norge på 1980-tallet. Utviklingen av Troll sikret at Norge etablerte seg som dominerende gasseksportør til Europa. Gassressursene fra Shtockman befester Russlands rolle som en energipolitisk stormakt i mange, mange tiår fremover. Det er ikke de forretnings- og selskapsmessige forhold som er avgjørende i denne saken for russerne. Det viktige for russerne er å sikre langsiktige, nasjonale interesser og på dette grunnlag vil Gazprom velge samarbeidspartnere. Russerne gjør nå de samme vurderinger som Norge i sin tid gjorde da kursen skulle stikkes ut for den norske oljevirksomheten. Viktigst for oss var, og forhåpentligvis er, at de nasjonale interesser blir sikret. Beslutningen om å ilandføre våre energiressurser til Kårstø og Mongstad var basert på nasjonale vurderinger, dernest ble de tekniske og kommersielle forhold tatt i betraktning. Basert på de samme vurderinger ble Trollgassen også ilandført til fastlandet. Samtidig sørget man for at Shell kun fikk være operatør for Troll inntil at feltet kom i produksjon, dette for å gi den norske oljemyggen Hydro en basis for sin olje- og gassvirksomhet. Man fulgte mønsteret fra Statfjord hvor Mobil ble fratatt operatøransvaret i begynnelsen av 1980-årene og det ble sørget for at det norske statsoljeselskapet Statoil fikk en dominerende posisjon i Nordsjøen. Russerne ser det på samme måte. Når det i tillegg dreier seg om et gassfelt som er betydelig større enn Troll, er det selvsagt at de nasjonale interesser veier tyngst. En klok, fremtidsrettet oljepolitikk helt i tråd med gode norske tradisjoner.

ER SHTOCKMAN TAPT for Norge og de norske oljeselskapene? De øvrige selskapene er bedre kvalifisert enn de to norske lilleputtene, men enkelte forhold kan bli avgjørende for å utligne de sterke posisjoner som de internasjonale oljegigantene innehar. For det første har Nordsjøen et omfattende rørledningsnett som gir kontinentet og Storbritannia tilgang på de norske gassressursene. Gassnettet kan i fremtiden utvides og vil kunne få betydning for Russlands eksportmuligheter. For det andre tenker russerne langsiktig og vet at fremtidens olje- og gassressurser vil bli forvaltet av de nasjonale oljeselskap. De store private oljeselskapene er på desperat jakt etter reserver og de private gigantene er i ferd med å bli et B-lag. De to norske selskapene har et delvis nasjonalt eierskap, noe som er en positiv faktor sett med russiske øyne. For det tredje vil nasjonale vurderinger stå i sentrum for russerne. I sammenhenger som omfatter strategiske interesser for Russland, vil det alltid bli tatt hensyn til nasjonale interesser ved inngåelse av avtaler med utlandske selskap. Chevron og ConocoPhillips er amerikanske, multinasjonale selskap og den nasjonale tilhørigheten vil ikke være en avgjørende faktor. Total er mer «nasjonal» enn sine amerikanske kolleger og dette kan ha en positiv betydning for selskapet. Frankrikes historisk gode relasjoner til Russland, samtidig som landet er en sentral makt i EU og storimportør av gass, vil kunne være avgjørende faktorer i Totals favør. Norges forhold til Russland er gammelt og stort sett godt. Landene har felles interesser innenfor forvaltning av fiskeriressurser og olje- og gassressurser i nordområdet. Samtidig er Russland og Norge henholdsvis verdens nest største og tredje største eksportør av olje- og gass etter Saudi Arabia. Med utgangspunkt i at den kalde krigen er over og gamle trusselbilder har blitt borte, burde alt ligge til rette for et intensivert samarbeid mellom Russland og Norge. Det er imidlertid svært sannsynlig at en avtale som omfatter et norsk oljeselskap vil være koblet til utenrikspolitiske vurderinger i Kreml.

HVA ER SIGNALENE som oljenasjonen Norge bør gi Russland? Norge bør tilkjennegi overfor vår russiske nabo at man ser på forhandlingene knyttet til Shtockman i et bredt energipolitisk perspektiv. Norge ser et norsk deleierskap i Shtockman som grunnsteinen for et langvarig energisamarbeid i nord som sikrer norske og russiske interesser. Norge bør ta initiativ til reelle drøftinger med Russland om Gråsonen, hvor det legges til grunn at man er villig til fra norsk side å drøfte en felles russisk/norsk utvikling av området. Norge bør etablere en forhandlingsmotpart til Gazprom som gjenspeiler de norske nasjonale interessene. En mulighet kan være å etablere et selskap hvor også det rent statlige oljeselskapet Petoro inngår sammen med Statoil og Hydro. Dette for å rydde av veien usikkerhet som er knyttet til Statoil og Hydros fremtidige utvikling. Fremdeles finnes det dessverre politiske krefter i Norge som ønsker et privatisert Statoil og muligheten for at Hydros olje- og gassdivisjon kan bli skilt ut av Hydro er tilstede.Norge har nå en historisk mulighet for å få ryddet opp i gammelt grums, dvs. Gråsonen, samtidig som man legger grunnlaget for et langsiktig samarbeid med russerne i nordområdet som omfatter utvikling av store olje- og gassressurser. Det kan være av avgjørende nasjonal betydning for Norge at denne muligheten ikke skusles bort