KLIMAPOLITIKK: Statsminister Erna Solberg bør lytte mer til avtroppende klimaminister Tine Sundtoft og mindre til olje- og energiminister Tord Lien (t.h.), skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Lars-Erik Hauge, EU-delegasjonen.
KLIMAPOLITIKK: Statsminister Erna Solberg bør lytte mer til avtroppende klimaminister Tine Sundtoft og mindre til olje- og energiminister Tord Lien (t.h.), skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Lars-Erik Hauge, EU-delegasjonen.Vis mer

Si farvel til olja

Parisavtalen er spikeren i kista for ytterligere utbygging av olje- og gassfelt.

Kommentar

Signalet fra Paris kan ikke misforstås. Verdens land har nå signert en avtale om å holde temperaturøkningen godt under to grader siden førindustriell tid. Vi skal til og med tilstrebe å ikke overstige 1,5 grader.

Det betyr at vi må redusere klimagassutslippene drastisk, og mye mer enn det vi nå har forpliktet oss til. Vi skulle helst startet for mange år sia.

For Norges del blir det sentralt å avgjøre: Er norsk olje og gass en del av løsningen, eller problemet.

Hvis det var så enkelt som at Norge var en øy i verden, ville svaret vært enkelt. Olje og gass-produksjonen, som står for 1/4 av våre hjemlige utslipp, og globalt mye mer, bør stanses. Men klima er ikke et nasjonalt anliggende.

Så lenge andre land etterspør energi, og kull er verre for klima enn norsk olje og gass, må vi vurdere om det ikke er bedre for klima at andre enn oss kutter i produksjonen. Det er mange i regjeringen hellig overbevist om.

Frps klimapolitiske talsmann gikk så langt som å si at avtalen i Paris betyr «full fart for norsk olje og gass fremover».

Det er ingen tvil om at det vil være behov for gass også i tiårene som kommer. I dag dekker Norges eksport av gass en femtedel av Europas gassforbruk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skal landene i Europa kutte ut kullet helt, må noe erstatte det. Vi er ikke der at fornybar energi vil dekke det hele. Å stanse utvinning av olje og gass på eksisterende felt, vil trolig bare øke produksjonen et annet sted. Resultatet er økte utslipp.

Men det er ikke der striden står. Spørsmålet nå er om vi bør tillate ytterligere utbygging, ikke om vi bør stanse all produksjon på nåværende felt. Det er langt fra klart at dette er i tråd med togradersmålet eller er en god investering.

Spesielt er det knyttet usikkerhet til hvor klimavennlig gassen er. For det første er det påvist en betydelig lekkasje av metan ved produksjon og distribusjon av gass. Det er alvorlig. Metan gir 80 ganger verre klimavirkning enn CO2 over en periode på 20 år.

Amerikanske studier viser at utslippene i snitt er så store at gass ikke er mer klimavennlig enn kull.

Som Gunnar Kvåle, Svein Tveitdal og Hans Martin Seip argumenterer for, er det ikke gitt at det står bedre til med norsk gass, når lekkasjene knyttet til distribusjonen tas med i likningen.

Det er heller ikke slik at det finnes en enkel måte å garantere at norsk gass erstatter kull, og bare kull. Den kan like så godt erstatte fornybar energi.

En stabil tilgang på gass er påvist å gjøre det mindre attraktivt å investere i fornybar energi. Det gir også behov for en infrastruktur, som står i veien for en nødvendig omstilling til et fornybart samfunn.

Mange setter sin lit til at fangst og lagring av karbon vil gjøre de fossile brenslene mer klimavennlige. Det må vi håpe, men det vil samtidig gjøre gassen enda dyrere. Det er heller ikke sikkert denne teknologien kan levere som lovet.

Ytterligere utbygging er heller ingen sikker vinner økonomisk. Vi må ha i minne at vi snakker om felt som tidligst vil produsere fra 2030 og vare i ytterligere 20 til 30 år.

Med dagens oljepris er knapt Johan Sverdrup lønnsomt. Dårlige nyheter for en bransje som allerede sliter og hvor tusenvis har mistet jobben. På mandag krevde nedgangstidene sitt første offer. Seismikkselskapet Dolphin ba om å bli slått konkurs. Stadig flere begynner å spørre seg om ytterligere investeringer i fossilt brennstoff vil være lønnsomt.

Høyres Nikolai Astrup mener imidlertid lønnsomhetsvurderingen må være opp til investorene og oljeselskapene selv. De vet best om det vil lønne seg å lete etter og bygge ut nye felt.

Men er det så sikkert? Det er ikke slik at oljeselskapene består av perfekt rasjonelle aktører som alltid sørger for maksimal avkastning. Oljeselskaper vil fortsette å se verdier i olja, lenge etter at mer nøytrale analytikere har sett at den fossile tidsalder er over.

Dette er ikke bare menneskers feilbarlighet i spill. Energisektoren er et tett samspill mellom politikk og næringsliv. Tenk bare hvilken risiko staten påtar seg ved letevirksomheten. Selskap og investorer kan derfor være overoptimistiske og tro politikerne vil gjøre som bransjen ønsker, slik de har gjort før.

Skal Parisavtalen følges opp må det bli mye dyrere å forurense, og konkurranseforholdene må vris i fornybar retning. Som Anders Bjartnes påpeker i boka «Det grønne skiftet», er ytterligere investeringer på sokkelen trolig bare lønnsomt om vi vedder mot togradersmålet. Det veddemålet må selskapene tape.

Det betyr ikke at vi er nødt til å investere i fornybar for enhver pris. Men om vi gir både Statkraft og Oljefondet muligheten, kan vi posisjonere oss i en næring som er nødt til å ha framtida foran seg. En annen framtid har vi ikke råd til.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook