ANGRER IKKE: Tony Blair mener fortsatt at avgjørelsen om å sende styrker til Irak var klok, skriver han i sine memoarer. Boka «A Journey» kommer på norsk i oktober.
ANGRER IKKE: Tony Blair mener fortsatt at avgjørelsen om å sende styrker til Irak var klok, skriver han i sine memoarer. Boka «A Journey» kommer på norsk i oktober.Vis mer

Si hva du vil om Tony Blair

Men boka hans er slett ikke verst.

|||ANMELDELSE: «Er dere ikke enige i at det ikke er noe egentlig valg?», sa en journalist i en BBC-sendt paneldebatt før det britiske valget i 2001. «Tony Blair tror på privatisering, akkurat slik Thatcher gjorde.» «Det er ikke helt korrekt», svarte en av debattdeltakerne. «Mrs Thatcher trodde på privatisering. Blair er bare veldig glad i rike mennesker».

Scenen er beskrevet i et sint essay av nylig avdøde Tony Judt, en innflytelsesrik liberal britisk intellektuell som var blant dem som kom til å bli skeptiske til Tony Blairs forsøk på å «modernisere» sentrum-venstrepolitikk i Storbritannia. «Den tredje vei», «Cool Britannia», for hver gang Blair og hans menn fant en ny, fengende betegnelse, syntes Judt det lød stadig mer falskt.  

I 2001 var dette ikke en helt uvanlig kritikk av statsminister Blairs prosjekt. Det hadde startet fabelaktig, med tidenes mest overlegne valgseier. Blair og hans kumpaner Gordon Brown, strategen Peter Mandelson og medietrollmannen Alastair Campbell, var den nye vinen. England var plutselig kult igjen. Den mest voldsomme entusiasmen sank fram mot 2001 og det andre valget i Blairs periode. Noen begynte å spørre etter hjertet i denne nye arbeiderparti-politikken og luftet mistanken om et «den tredje vei» ikke var noe annet enn en usedvanlig velsmurt pr-maskin. Men New Labour vant likevel med klar margin.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så kom Irak-krigen. Tony Blair ble den viktigste støttespilleren til George W. Bush, og gikk fra å være en mann mange på venstresiden hadde begynt å mislike, til å bli en mann mange virkelig hatet. Likevel vant han et valg til — sitt tredje. Men hatet vedvarte - et hat så intenst at når han i forrige uke lanserte sine memoarer, måtte han avlyse det planlagte boksignerings-arrangementet i hjemlandet på grunn av voldstrusler. En seanse i Irland ble dominert av tomat- og skokasting, samt aktivister med «Slakter Blair» på plakatene. Det har vært en lang reise for Blair, fra den gang han vant Storbritannias hjerter og sinn.  

Som beskrivelse av den turen, er «A Journey» ingen dårlig bok. Blair forteller at han har skrevet den helt selv, og den er preget av en muntlig, kameratslig tone som skal underbygge det inntrykket. Blair snakker rett til oss, banner når det trengs, og er stadig «ærlig»: «Skal jeg være ærlig, synes jeg spedbarn er temmelig kjedelige», for eksempel. Eller min favoritt: «Uansett, jeg kunne kjedet deg til døde med min side av denne saken».

Vi får høre om Blairs alkoholforbruk (en stiv drink før middag, et halv flaske vin til maten), og om hans fordøyelsessystem (han trenger god tid på toalettet). Her finnes flere «originale» metaforer som denne: «En rottweiler på speed kan være langt koseligere enn en pensjonist som føler seg dårlig behandlet» - man forstår at Blair nå lever av å holde foredrag.  

Som memoarbøker flest, er «A Journey» også skrevet for å slå tilbake mot kritikere og forrædere, Det er konflikten mellom Blair og Gordon Brown som er det mest interessante av oppgjørene - det er nesten uvirkelig å se hvor mye energi den personkonflikten har krevd. For levende beskrivelser av såpeoperaen og bakromsbeslutningene er New Labour-strategen Peter Mandelsons bok «The Third Man» som kom ut i sommer, et hakk vassere. Men Blair gir en mye bedre redegjørelse for New Labours ambisiøse forsøk på å reformere tradisjonell venstrepolitikk de siste tjue årene.  

Blair er god når han til å begynne med forklarer nødvendigheten av å tenke nytt i Labour — det er vanskelig å være uenig i at et parti som først og fremst var opptatt av å dyrke en mytisk arbeiderklasseidentitet trengte å tenke nytt. Men han kan ha blitt litt for ivrig når han så at det fungerte. For Tony Blairs politiske prosjekt, slik det utlegges i «A Journey», handler først og fremst om å være moderne. Alt i denne boka måles etter dette kriteriet. Det er «moderne» med streng asylpolitikk, og «i takt med tida» med mer kompromissløs kriminalpolitikk. Intervensjoner i Kosovo — og Irak — var moderne. Nord-Irlandkonflikten var «latterlig gammeldags», mens Dick Cheney er «progressiv», i Blairs verden.

Det er et litt forvirrende landskap. For hva er igjen av røttene fra venstresiden i en politisk filosofi som kun har moderne som ledetråd? Blair svarer som følger: De progressive er mot diskriminering av homofile. Og for at fattigfolk skal få det bedre. Tja. Hvor mange partier er uenige i det?  

Det lett å miste eierskapet til et slikt politisk prosjekt: Når den konservative David Cameron nå leder landet, til dels inspirert av Blair, er jeg dessuten usikker på hvor trist Blair synes det er. Det er i grunnen fascinerende i hvor stor grad han framstiller seg selv som en ganske alminnelig høyrepolitiker: Thatcher hadde rett i alt, bortsett fra at hun var skeptisk til EU, får vi høre. George Bush får strålende skussmål. Og når det gjelder europeiske politikere, er hans dom bare positiv om høyrepolitikere: Merkel, Sarkozy, Berlusconi, Aznar.

Også kulturelt er det på den tradisjonelle høyresiden han finner mest grunn til å bli oppglødd: Han liker de rike, de mektige, de som har suksess. Her finnes for øvrig en av hans få innrømmelser. «Det hendte at jeg undervurderte det hensynsløse og amoralske som henger sammen med det å tjene penger», skriver Blair.  

Kanskje han undervurderte det fordi han var opptatt av å kjempe mot tradisjonelle radikalere, som den akademiske venstresiden. «Selv om de var opptatt av folk, «følte» de seg ikke som dem», skriver Blair. Det, derimot, gjorde han. Den Blair vi møter i «A Journey» er en mann som føler seg som folk flest, akkurat på samme måte som han føler seg som prinsesse Diana og Bill Clinton.

Her ligger mye av Blairs suksess, og antakelig også hans svakhet. Han smelter sammen med folk, så dyktig til å tilpasse seg at han ikke trenger ryggrad. Man kan se hans talent som forfører, og man kan forstå dem som fikk talentet i vrangstrupen. Det er ikke før etter 603 sider og ti år ved makten at Blair kommer til at han må endre praksis, i alle fall når det kommer til sikkerhetspolitikk: «Jeg hadde endret meg som leder (...) Jeg hadde kommet til det synet at jeg måtte gjøre det jeg intuitivt følte var riktig, ikke det jeg intuitivt gjettet var populært». Du verden.  

Man kan si mye om avgjørelsen om å sende britiske tropper til Irak, men populistisk var det ikke. Sånn sett er Irak et vendepunkt i Blairs karriere på mange vis, og også et tyngdepunkt i memoarboka hans. Det er ingen hårreisende bortforklaringer her. Han klarer ikke å argumentere for at han hadde rett, og motsier seg selv når det gjelder forbindelsen mellom Saddam Hussein og Al Qaida, for eksempel.

Men han lykkes i å nyansere bildet av monster-Blair. Han mener invasjonen var riktig, og det virker ektefølt når han skriver om hvor vanskelig det er å leve med vissheten om at han har tatt en beslutning som har ført til så mange dødsfall. Irak-delen i boka kan kokes ned til denne passasjen: «Jeg har ofte reflektert over om jeg tok feil. Jeg ber deg om å reflektere over om jeg kan ha hatt rett».

Jeg er usikker på om dette er en sympatisk konklusjon, eller bare en som er veldig lite forpliktende. Blairs memoarer bærer uansett preg av å være skrevet av en mann som i stadig større grad hever seg over den politiske virkeligheten — han er på vei til noe større: Derfor følte han seg «rolig, og i fred med seg selv» da han gikk av, klar for nye oppgaver med sitt nye religionsdialog-opplegg «Tony Blair Faith Foundation» «Jeg har vært heldig fordi jeg alltid har hatt en lidenskap som er sterkere enn politikken: Religionen.», skriver Blair mot slutten.

For en så kontroversiell mann, er det sikkert ikke så dumt å bevege seg over et sted der tilgivelse står høyere i kurs enn i politikken.