Siddiser på skråplanet

Hva har Arild Rein ønsket med sin debutroman «Hundedagane»? Har han først og sist villet skape en spennende historie? I så fall kan han rolig lene seg tilbake, for det har han virkelig klart.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Han har videre klart å la Stavangers fiktive underverden komme til orde, alt ses fra skurkenes synsvinkel, de lovlydige glimrer med sitt fravær. Men dersom han i tillegg har ønsket å behandle moralfilosofiske spørsmål, slik forlaget antyder i en usedvanlig pompøs baksidetekst, faller han en smule gjennom. «Hundedagane» er en bok om et kupp. La det bli med det, det holder.

Gjeld

«Dollaren» har pådratt seg en kjempemessig spillegjeld, og spreller desperat i gjeldsgarnet. For å komme seg ut av nettmaskene må han skaffe seg penger i en fart. «Dollaren» har ikke tenkt å søke banken om lån, for ham er det naturlig å gå mer ukonvensjonelt til verks. Han planlegger et kupp, og så ett til. Men vil han lykkes?

«Dollarens» fiasko rundt spillebordet er det som utløser romanhandlingen. Men den uheldige spilleren - som for øvrig også driver et lugubert hospits - er ingen hovedperson, bare en av mange. Rein individualiserer ikke skikkelsene sine i særlig grad, her er det et miljø som skildres. Ja, så likt opptrer de, og så likt fordeler de tabuordene mellom seg, at det kan være vanskelig å holde orden på dem og deres stadig skiftende allianser.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer