Siddiser på skråplanet

Hva har Arild Rein ønsket med sin debutroman «Hundedagane»? Har han først og sist villet skape en spennende historie? I så fall kan han rolig lene seg tilbake, for det har han virkelig klart.

Han har videre klart å la Stavangers fiktive underverden komme til orde, alt ses fra skurkenes synsvinkel, de lovlydige glimrer med sitt fravær. Men dersom han i tillegg har ønsket å behandle moralfilosofiske spørsmål, slik forlaget antyder i en usedvanlig pompøs baksidetekst, faller han en smule gjennom. «Hundedagane» er en bok om et kupp. La det bli med det, det holder.

Gjeld

«Dollaren» har pådratt seg en kjempemessig spillegjeld, og spreller desperat i gjeldsgarnet. For å komme seg ut av nettmaskene må han skaffe seg penger i en fart. «Dollaren» har ikke tenkt å søke banken om lån, for ham er det naturlig å gå mer ukonvensjonelt til verks. Han planlegger et kupp, og så ett til. Men vil han lykkes?

«Dollarens» fiasko rundt spillebordet er det som utløser romanhandlingen. Men den uheldige spilleren - som for øvrig også driver et lugubert hospits - er ingen hovedperson, bare en av mange. Rein individualiserer ikke skikkelsene sine i særlig grad, her er det et miljø som skildres. Ja, så likt opptrer de, og så likt fordeler de tabuordene mellom seg, at det kan være vanskelig å holde orden på dem og deres stadig skiftende allianser.

Men romanen er likevel spennende, helt til siste punktum. Ikke minst knyttes det spenning til forfatterens mot: Er han tøff nok og kompromissløs nok til å la de slemmeste guttene vinne? Svaret får vi ikke før i aller siste setning.

En fin-fin debut av Arild Rein. Neste gang leser han sikkert også gjennom baksideteksten på forhånd.