Side 2

  • Neste side
  • Forrige side

    MATIAS TELLEZ


    Vi har hørt norsk musikks framtid. Den er en blanding av Mozart og argentinsk syttitallsrock.

    DET VAR IKKE LENGE TIL KONSERTEN SKULLE STARTE. De hadde ennå ikke fått gjennomført noen lydsjekk. I lokalet nede sto plateselskapsdirektør Per Eirik Johansen i EMI og ventet. Det samme gjorde flere medlemmer av stamgjestene Kaizers Orchestra, det samme gjorde store deler av hovedstadens kresnere rocketablissement. Oppe i annen etasje, på bakrommet til rockeklubben Mono i Oslo, satt kveldens artist og fortalte at det var lenge siden han hadde sluttet å være nervøs før konserter. Det var virkelig en god stund siden, det.

    - Nå har jeg jo gjort dette såpass mange ganger, ikke sant. Da ville det vel nesten være rart om jeg skulle være plaget av nervøsitet, sa Matias Tellez. Han er 14 år gammel.

    - Nei, nervøsitet. Det tror jeg er noe man vokser av seg etter hvert.

    - DU TENKER PÅ ALDEREN HANS i akkurat halvannet minutt. Deretter tenker du bare, what a genius , sier Hans Petter "HP" Gundersen. Fra sitt Gjøa studio i Bergen og plateselskapet New Records har han de siste årene stått bak blant andre Sondre Lerche, Nathalie Nordnes og Julian Berntzen. Siden februar i år har han jobbet med en 14 år gammel bergenser med chilenske foreldre. Han har utstyrt ham med et backingband, og så har han produsert albumet hans, som HP Gundersen ennå ikke vet når han skal slippe (kanskje i år, kanskje det bare blir en EP foreløpig), men som han er rimelig sikker på er fullstendig mindblowing .

    - Vi skulle gi ham en uke i studio for å se om ville oppstå noe magisk. Det gjorde det. Når du ser ham oppe på scenen, det føles bare utrolig, utrolig riktig. Helt magisk, sier han.

    FIOLIN VAR DET FØRSTE INSTRUMENTET Matias Tellez lærte å spille. Han var seks. Den første artisten han virkelig oppdaget, var Mozart. Siden kom, som han sier, popmusikken.

    - Det var noen som skrev at jeg spiller psykedelisk pop. Det tror jeg er nesten riktig. Jeg har vært veldig opptatt av Syd Barrett (avdød grunnlegger av Pink Floyd og psykedeliapionér, red.) i det siste. Jeg hører ikke på Pink Floyd, bortsett fra det første albumet deres. Men solomaterialet hans, det er helt rått, sier Matias Tellez.

    Nå har han lagt vekk fiolinen. På innspillingene i Gjøa studio spiller han isteden gitar, piano, orgel og trommer, noen ganger også bass, men basspillingen sin er han ikke alltid like fornøyd med. Live har han hjelp av bassist Vidar Seim og trommeslager Lars "Topho" Nordtveit, som er dobbelt så gamle som ham, og som på kort tid har blitt bestevennene hans. Sammen kaller de seg Matias Tellez with Foliage. "Foliage" er engelsk og betyr bladverk. Bassist Vidar forklarer:

    - Først skulle vi hete Matias Tellez and the bizarre love triangle, men det sa jo ingenting. Det her sier masse. Vi er bladverket. Og så er Matias trestammen.

    NESTEN HVER DAG treffer Matias Tellez bandmedlemmene sine. Så går de og øver. Eller så går de på konserter. Eller så sniker de på kino. Ikke fordi han har noe problem med å komme inn på 18-årsgrenser, bedyrer han, men fordi man noen ganger får lyst til å gå på kino uten å betale.

    Omtrent den eneste tiden av døgnet han ikke er sammen med bandet sitt, er på dagtid, siden han er den eneste i Matias Tellez with Foliage som går i niende klasse på St. Paul katolske skole i Bergen.

    - Det er bare tull, bare bortkastet tid. Det finnes visst en lov som sier at man ikke kan slutte på skolen, så da tenker jeg at jeg får bare bli ferdig med det. Men det er musikk jeg vil drive med. Jeg vil bare spille og spille, sier han.

    I tiden etter fjorårets publikumspris på den lokale musikkfestivalen Eggstock, hans første lille gjennombrudd, har han gjort det en god del. Hovedsakelig i Bergen, hvor han også skal spille under By:larm i februar. Og i desember ble hans første singel sluppet på syvtommers vinyl. Den heter "La\'". Apostrofen er der "for at det skal se fransk ut", ifølge Matias Tellez.

    - Gjør det ikke det, da? Jeg vet vel ikke helt. Jeg kuttet ut fransk etter åttende. Det var så kjedelig. Nå har jeg fått lov til å bruke de timene til å jobbe i platebutikk. For å si det sånn: Det liker jeg mye bedre.

    SIDEN KVELDENS ARTIST MÅ REKKE nattoget tilbake til Bergen, blir ikke konserten på Mono en sånn som bare varer og varer. Men det kan godt være den 45 minutters-konserten noen fikk høre i hele fjor. Etter å ha fremført sine egne sanger, etter å ha introdusert dem grundig og utførlig og forklart at "Pink Bunny" handler om en rosa kanin ("iallfall på overflaten") og at Foliage uttales "fåw-liitsj" og at egentlig skulle han spille på Stereo på NRK2, men så gikk han feil, og så ble det Mono isteden, hehe, så avslutter Matias Tellez med en versjon av Syd Barrett-sangen "Love You". Ute blant publikum, helt i front, står EMI-direktør Per Eirik Johansen og smiler. Ved utgangsdøren står to ungdomsskolejenter med drømmende øyne og smiler så mye som tannreguleringene tillater. Og der står faren Gilberto og ser stolt ut, han er selv en erfaren musiker på høyt nivå, det er han som har lært Matias Tellez at noe av det lureste du kan gjøre her i livet, er å la deg inspirere av argentinsk syttitallsrock.

    Og så summer det i lokalet, det er lyden av jøss og sinnssykt og fy faen og tenk på fortsettelsen, og så sier Matias Tellez til Dagbladet at han godt kan bli litt kjent, men at han vil bli det på "en ikke-kommersiell, ikke tv-reklame-måte".

    - Det trenger bare være en person som likte musikken min i kveld. Det kan starte sånn. Så kan han si det videre til en annen person, som kan si det videre til en tredje. Og så har du det på en måte gående. Man kan si at det er en måte å bli kjent på som kan ta litt tid. Men man kan også si at det er helt greit, for jeg har jo litt tid på meg.

    BABYEN TIL HAAKON OG METTE-MARIT


    DEN DA UFØDTE babyen til Märtha og Ari kom høyt opp på fjorårets liste. Og Maud Angelica slo til. Hun har allerede prydet en rekke avisforsider. Om få uker er hennes fetter eller kusine ventet til verden, og ettersom dette barnet er en ekte tronarving, vil oppstyret mangedobles. Foreløpig vet vi lite om det nye medlemmet av kongehuset. Kronprinsparet har uttalt at de ikke vet om arvingen blir en prins eller prinsesse, men tyske ukeblader har forlengst slått fast at det dreier seg om tvillinger av hankjønn. Så det så.

    NINA OORD


    20 ÅR GAMLE Nina Oord er Norges nye supermodellhåp. Hun har vært på coveret av det prestisjetunge franske bladet Jalouse, og syntes i moteserier for italienske Vogue, Surface, Amica, Mixte og V. Med sine 1.79 på strømpelesten og fantastiske utstråling har hun allerede gjort stor suksess på en rekke store motevisninger. Hun er dessuten designhuset Borbonese sitt ansikt i en ny kampanje. Nina sies å være en jordnær og blid jente som ble oppdaget på en klassetur til en innsjø. Hun bor i New York, men reiser verden rundt på stadig nye oppdrag. Nå svirrer ryktene om en Calvin Klein-kampanje, så vi er sikre på at vi får se mer til Nina Oord i 2004.

    BENDIK WOLD


    I år kommer du til å se ham i stadig flere innskutte leddsetninger.

    DET ER MANGE TING Bendik Wold (24) har et forholdsvis opposisjonelt forhold til. For eksempel: Universitetet (han sluttet å studere etter ett halvt år), den norske forlagsbransjens ukritiske bokutgivelsespolitikk (han har begynt å sende tilbake bøker han anser som "underlødige", altså dårlige), og kritikere som bare vil være hyggelige mot litteraturen ("for den skal du ikke kødde med, liksom"). Men hvis det er noe han virkelig ikke kan utstå, noe han bare ikke fikser, så er det åpne kontorlandskap.

    - Vi hadde det jo så bra. Vi hadde ishockeyspill og plakater av musikalske forbilder. Vi hadde alt, sier han.

    Det gjelder kontoret hans i Klassekampen, som han delte med poet og journalistkollega Nils-Øyvind Haagensen. En dag bestemte ledelsen seg for å rive ned veggene og åpne opp redaksjonen.

    - Da, altså, sier Bendik Wold.

    - Nei, da satt unge Wold på stolen og vred seg.

    SÅ NÅ JOBBER HAN isteden i Morgenbladet, som en av landets yngste redaktører, i det som er en av landets eldste aviser. Han er et sånt navn som synes å dukke opp i de fleste viktige, intellektuelle debatter, enten i form av egen deltakelse, eller i form av setninger av typen som Bendik Wold skriver.

    På forsommeren neste år kommer han med en bok på Oktober forlag, skrevet sammen med tidligere Klassekampen-kollega Magnus E. Marsdal, på bakgrunn av en felles Samtiden-artikkel kalt "Nyliberalismens glidemiddel". Boken har arbeidstittelen "Individualismen", og er ment å være en debattbok om den politiske venstresidens nyradikale bevegelse.

    Denne har Wold selv vært en integrert del av. Da han som 19-åring begynte i Klassekampen, begynte han også i sentralstyret i Sosialistisk Ungdom, var deretter en av initiativtakerne til den norske deltakelsen i demonstrasjonene mot Verdensbanken og IMF i Praha i 2000.

    Siden har han trukket seg ut av aktiv politikk, og "lener seg nå mer på litteraturfoten", som han sier.

    DEN FOTEN STÅR HAN for øvrig ganske støtt på. Bendik Wold har rett og slett lest fryktelig mange bøker.

    - Jeg har på en måte hatt mitt eget pensum, sier han.

    - Jeg har vært litt streng mot meg selv, og lest ganske systematisk fra jeg var 16. Eller systematisk og systematisk. Altså, jeg har lest målrettet etter egen snute, og prøvd å forstå mest mulig innenfor et visst felt, ett etter ett. Men det betyr ikke at jeg er imot universitetet som institusjon eller noe sånt. Det betyr bare at jeg, vel, har funnet en annen vei.

    - Hva med det halve året du studerte?

    - Eh, ja. Hva med det?

    - Hva gjorde du da?

    - Nei, da... da tok jeg forsåvidt ex.phil.

    Når han sier dette, vender han blikket nedover, begynner å rette på skillen, som han kan finne på å gjøre under mer omstendelige resonnementer.

    - Jeg vet. Det er jo helt pinlig å tenke på, det der.

  • Neste side
  • Forrige side
NORSK MUSIKKS FRAMTID? Matias Tellez.
<B>UNG PROVOKATØR: Bendik Wold.