IDENTITETSMARATON: Cindy Shermans «Untitled Film Still #21» fra 1978. Museet viser alle de 70 arbeidene i serien der Sherman gestalter alt fra sekretæren til film noir-heltinnen, samlet. Bildene er beskåret. Alle foto: Courtesy of MoMA/Cindy Sherman, 2012
IDENTITETSMARATON: Cindy Shermans «Untitled Film Still #21» fra 1978. Museet viser alle de 70 arbeidene i serien der Sherman gestalter alt fra sekretæren til film noir-heltinnen, samlet. Bildene er beskåret. Alle foto: Courtesy of MoMA/Cindy Sherman, 2012Vis mer

Siden 1977 har Cindy Sherman vært en trofast kilde til både vemmelse og befippelse for publikum.

Nå er den sky kunstneren aktuell med en stor retrospektiv utstilling på Museum of Modern Art i New York.

NEW YORK (Dagbladet): Utenfor visningssalene i toppetasjen på Museum of Modern Art er navnet «Cindy Sherman» majestetisk projisert på den hvite veggen. Mens jeg står og ser opp på dem, svinner bokstavene for så å gjenoppstå i andre og igjen andre skrifttyper.

Velkomsthilsenen er et enkelt bilde på det Sherman har bedrevet siden seint 70-tall:

RADIKALT NYE GREP: I Shermans aller nyeste arbeider har hun for første gang montert arbeider direkte på vegg. De gedigne portrettene heter «Untitled» (2010).
RADIKALT NYE GREP: I Shermans aller nyeste arbeider har hun for første gang montert arbeider direkte på vegg. De gedigne portrettene heter «Untitled» (2010). Vis mer

å la én variant av hennes egen framtoning avløses av en annen i nye og atter nye drakter, utrettelig grublende på hvordan vi konstruerer selvbilder og identitet i en tid da mengden visuelle inntrykk er lammende.

Helt siden studietida har hun brukt seg selv som modell.

I begynnelsen i svart/hvitt-collager som sjelden stilles ut slik de gjør på MoMAs retrospektiv denne våren; deretter i de ikoniske Untitled Film Stills-bildene som skulle gjøre henne berømt; seinere i alle de fargesterke portrettene av kulturelle arketyper — den ene mer forstyrrende enn den andre, som den fallerte Hollywood-stjernen eller den aldrende sosietetskvinnen i kamp mot ungdomsidealet.

Om hun har hatt betydningsfulle perioder med andre utprøvinger (gjennom hele nittitallet forsvant hun selv fra bildene og brukte utstillingsdokker og proteser i stedet), er Sherman like fullt en av de kunstnerne som særpreges ved å ha forfulgt én interesse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

GROTESK:«Untitled #264» er fra 1992. Sherman var selv forsvunnet ut av bildene til fordel for proteser og dokker - fra medisinske utstyrsleverandører, ikke sexbutikker.
GROTESK:«Untitled #264» er fra 1992. Sherman var selv forsvunnet ut av bildene til fordel for proteser og dokker - fra medisinske utstyrsleverandører, ikke sexbutikker. Vis mer

Med iscenesettelsene av sin egen figur har hun har satt tommelen på ett ømt punkt og trykket lengre enn de fleste andre ville holdt ut.

Så dypt og lenge har Cindy Sherman gravd i utkledningskisten at det har betalt seg med en plass blant kunstens absolutte toppnavn, både blant kritikere og i markedet. Da Untitled Film Stills (1977-80) først ble vist, kostet bildene 50 dollar hver.

70 STILLS: «Untitled Film Stills» (1977-80) er stillbilder fra filmer som ikke eksisterer. På denne tiden gikk Sherman gjerne utkledt på jobben i galleriet Artists Space i New York. Forkledninger har fascinert henne siden barndommen.
70 STILLS: «Untitled Film Stills» (1977-80) er stillbilder fra filmer som ikke eksisterer. På denne tiden gikk Sherman gjerne utkledt på jobben i galleriet Artists Space i New York. Forkledninger har fascinert henne siden barndommen. Vis mer

Ikke lenge etter hadde serien posisjonert henne som uunnværlig for tidens postmodernistiske kunstdiskusjon. Enkeltmotiver kan sees i enhver kunsthistoriebok under avsnitt om psykoanalyse, skuespillsamfunnet (Guy Debords «la société de spectacle»), postmodernisme eller feminisme, mens denne utstillingen er en sjelden sjanse til å se samtlige 70 «stills» samlet.

Her portretterer Sherman typiske figurer fra 40-60-tallets filmhistorie, som den frustrerte husmoren, spionen eller det sexy psykiatriske tilfellet, og tankene går til Monica Vitti-karakterer eller Hitchcock-scener.

Men ved nærmere ettersyn lar ingen av bildene seg spore til spesifikke filmer. Litt av bildenes styrke ligger i uroen det vekker i oss å aldri få svar på hvilken helhet øyeblikkene liksom er hentet fra.

I 1977 identifiserte kritikeren Douglas Crimp i tidsskriftet October en gruppe kunstnere som «Pictures-generasjonen»: Sherman, Barbara Kruger, Sherrie Levine og andre som approprierte (det vil si tyvlånte) bilder fra massemedias visuelle flodbølge og lanserte en kritisk postmodernisme.

«UNGPIKEN»: En av klisjeene Sherman gestalter i sin berømte serie. Her «Untitled Film Still #6».
«UNGPIKEN»: En av klisjeene Sherman gestalter i sin berømte serie. Her «Untitled Film Still #6». Vis mer

Kunsten deres utløste et ras av nye spørsmål. Den plukket fra hverandre fotomediets sannhetsgehalt og sådde tvil om det må finnes en original (eller virkelighet) forut for enhver kopi (eller representasjon) — noe «Stills» benekter.

Er ikke kopien like «egentlig»?

 MASKERADE:«Untitled #466», et av kunstnerens sosietetsportretter fra 2008. Selv etter 35 år jobber Sherman alltid alene i studio. Sminkører og assistenter ville gjort henne ubekvem i utkledt tilstand, forklarer kunstneren.
MASKERADE:«Untitled #466», et av kunstnerens sosietetsportretter fra 2008. Selv etter 35 år jobber Sherman alltid alene i studio. Sminkører og assistenter ville gjort henne ubekvem i utkledt tilstand, forklarer kunstneren. Vis mer

I «Stills» opptrer Sherman med mange identiteter, alle like falske eller ekte. Vårt selv er nemlig fragmentarisk og konstruert — forut for ethvert (selv) bilde ligger andre bilder.

De kuratoriske krumspringene er få på MoMA. Museet hevder å ha gjort frekke tematiske verkskombinasjoner, men på meg virker presentasjonsmåten heller konvensjonell - uten at dét er problematisk. Mye, som Stills, er gruppert i de opprinnelige seriene.

Etter suksessen med dem redigerte Sherman seg selv gradvis ut av motivene. I «katastrofeseriene» fra 1986—89 kan hun fortsatt skimtes, men motbydelig kroppslig eller avfallsliknende materiale har veltet inn over bildeflaten.

Kunsthistoriker Hal Foster skrev at det var som om hun nå hadde vrengt kroppen.

ALLTID MODELL SELV:«Untitled #216» inngår i Shermans serie av bilder som etterligner klassiske motiver fra kunsthistorien. Interessen begynte da hun i 1988 ble gitt i oppdrag av en fransk porselensprodusent å lage et servise for dem, og valgte å iscenesette seg selv som Madame de Pompadour på porselenet.
ALLTID MODELL SELV:«Untitled #216» inngår i Shermans serie av bilder som etterligner klassiske motiver fra kunsthistorien. Interessen begynte da hun i 1988 ble gitt i oppdrag av en fransk porselensprodusent å lage et servise for dem, og valgte å iscenesette seg selv som Madame de Pompadour på porselenet. Vis mer

Det mektige kunstmarkedet hadde omfavnet henne, og med blod og gørr og seinere med frastøtende seksuelle tablåer (1992) forsøkte hun å utfordre det komfortable: «Prøv å få dette spyet til å passe over sofaen!».

I klassisk stil elsket markedet henne bare mer. Arbeidene ble forstått som uttrykk for 80-tallets aids-frykt og nye opptatthet av kropp, smitte og smuss.

Også i historiebildene fra rundt 1990 leker hun med en hån mot makten, poserende som religiøse skikkelser eller kunstmesener i barokk- eller renessansemalerier. Mesenene får for øvrig sitt i et seinere arbeid: sosietetsbildene fra 2008. Disse portrettene av eldre overklassekvinner ligger lattervekkende nært opptil velgjørerne man treffer på åpninger og veldedighetstilstelninger av MoMAs kaliber i et land der statlig støtte til kunsten ikke finnes.

Leser jeg ikke helt feil er disse behandlet med en merkelig distanse og forsiktighet i utstillingskatalogen.

GROTESK:«Untitled #175». I 1987 var Sherman selv forsvunnet ut av bildene - nesten. Hun kan skimtes i brilleglasset.
GROTESK:«Untitled #175». I 1987 var Sherman selv forsvunnet ut av bildene - nesten. Hun kan skimtes i brilleglasset. Vis mer

Gjennom nittitallet var altså Sherman fraværende i egne motiver, før oppsynet hennes igjen pliret mot oss i 2000 med head shots-serien, et møte med en rekke mislykkede skuespillere. Som de andre seriene er de generiske, ikke spesifikke: de sirkler inn en type i stedet for å identifisere gjenkjennelige individer, og kløen melder seg igjen:

«Men er det ikke ...? Nei.»

Her er midtsidepikene bladet Artforum bestilte men aldri trykket i 1981; her er den manisk uhyggelige klovneserien fra 2002-04, og de utstudert stygge fashionoppdragene for Balenciaga og franske Vogue (kunstnerens første heldigitale serie, 2007).

Men Shermans aller nyeste bilder skiller seg dramatisk fra resten: gedigne portretter i helfigur. For første gang jobber hun romlig — motivene er montert direkte på veggen. Og for første gang er hun ikke sminket, derimot har hun manipulert sitt eget ansikt i Photoshop.

Bakgrunnene er grovt abstraherte landskapsbilder i svart-hvitt som står i sterk kontrast til de glorete, merkverdige kostymene hun er iført.

Kunstnerens kropp utsettes for stadig nye metamorfoser, og arven etter Shermans 70-tallsforbilder, performancekunstnere som Adrian Piper, Hanna Wilke og Eleanor Antin, forvaltes fortsatt.