KJEMPER VIDERE: Al Gore fortsetter sin opplysning om global oppvarming i dokumentarfilmen «En ubehagelig oppfølger». Med slagordet «Climate changes, truth does not» følger filmen opp klima-dokumentaren «En ubehagelig sannhet» fra 2006. Video: Paramount pictures. Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «En ubehagelig oppfølger»

Siden Trump ikke bare er en impulsiv og hevngjerrig mann, men også verdens mektigste, er det klokt av Gore å holde tilbake

Men budskapet er bedre enn filmhåndverket når Al Gore vender tilbake med en ny dokumentar om klimaendringer.

FILM: Davis Guggenheims dokumentarfilm «En ubehagelig oppfølger» fra 2006 var ikke bare en informasjonstung foredragsfilm om global oppvarming, den var også et makeoverprosjekt for USAs tidligere visepresident Al Gore. Filmen ble den mangeårige klimaforkjemperens vei tilbake til rampelyset etter det knappe og kontroversielle tapet for George W. Bush i presidentvalget i 2000, og siden den gang har den 69 år gamle nobelprisvinneren fra Tennessee brukt dette momentumet for alt det er verdt.

En ubehagelig oppfølger

4 1 6

Dokumentar

Regi:

Bonni Cohen og Jon Shenk

Skuespillere:

Al Gore m.fl.

Premieredato:

29. september 2017

Aldersgrense:

9 år

Orginaltittel:

An Inconvenient Sequel: Truth to Power

«Hva var det han sa?»
Se alle anmeldelser

Taktisk
«En ubehagelig oppfølger» er mer av en tradisjonell dokumentarfilm enn et foredrag, og setter de konstruktive konsekvensene av Gores foredragsvirksomhet opp mot spektakulære og bekymringsverdige naturbilder av bresmelting på Grønland og oversvømmelse i Miami. Det er ingen filmatisk interessant dokumentar regissørene Bonni Cohen og Jon Shenk har laget, men deres populistiske veksling mellom folkeopplysning, dommedagsprofetier og fokus på den karismatiske Gore er ikke desto mindre effektiv.

Der «En ubehagelig sannhet» inneholdt flere sarkastiske utfall mot Bush-administrasjonen, er det en langt mer taktisk og indirekte Gore vi møter i oppfølgeren. Filmen kretser rundt arbeidet med å få til en avtale under klimatoppmøtet i Paris i 2015, og slutter før Donald Trump ble tatt i ed som USAs 45. president. I en talende scene som utspiller seg etter valget i november, er imidlertid Gore svært påpasselig med ikke å kritisere mannen som trakk USA fra Paris-avtalen og som har bemannet den føderale etaten med ansvar for miljøspørsmål med profilerte klimaskeptikere med stor entusiasme for fossilt brensel.

Aktivistisk
Skjønt, med tanke på at Trump ikke bare er en notorisk impulsiv og hevngjerrig mann, men også verdens mektigste, er det muligens klokt av Gore å holde tilbake. De siste årene har man sett en tydelig trend til at dokumentarfilmer som tar for seg global oppvarming ser det som sin oppgave å bidra til forandring snarere enn å ganske enkelt spre informasjon. Og i dagens medieklima er den typen organisasjonsbygging som Gore og hans team bruker disse filmene til å sette i gang sannsynligvis mer effektivt enn å legge seg ut med en mann hvis tillit til vitenskapen helt og holdent avhenger av dagsformen.

Fra et filmatisk standpunkt er det vanskelig å bli spesielt begeistret for den typen trampeklappende moralsk rettskaffenhet som Cohen og Shenk setter alle kluter til for å vekke hos publikum. Men mens kritikerne sitter og rynker på nesa over de sentimentale vendingene og de skjematiske framstillingene av komplekse økonomiske spørsmål, fortsetter polarisen å smelte. Og hvis Gores oppfordring om å engasjere seg i arbeidet for å stoppe CO2-utslipp kan bidra til å snu den trenden, er alle stilistiske overtramp tilgitt.