Rocky-versjonen: Martin Kellerman har laget sin versjon av det ikoniske coveret til Geto Boys´ «We Can't Be Stopped». Foto: Rocky Magasinet
Rocky-versjonen: Martin Kellerman har laget sin versjon av det ikoniske coveret til Geto Boys´ «We Can't Be Stopped». Foto: Rocky MagasinetVis mer

Sider fra en dagbok

Scarface fra Geto Boys gjorde rap-gangsteren til et menneske av kjøtt og blod, tårer og smerte.

For bare en ukes tid siden kom selvbiografien til Brad «Scarface» Jordan fra sørstatsrappioneerene Geto Boys, «Diary of a Madman». Passende nok oppkalt etter en låt fra hans solodebut fra 1991.

Uten at man har rukket å lese den ennå (og det må man, om man er det minste rapinteressert!), anes et mulig problem med en selvbiografi fra nettopp Scarface: mannen har gjennom hele sin karriere i praksis brukt låtskriving som egenterapi, slik at vi som har fulgt mannen allerede kjenner ham like godt som hans egen dagbok -eller terapeut.

Det vil si. At dette gjelder hele karrieren er feil. De første årene var Scarface, og resten av Geto Boys, sitt repertoar mer preget av en dengang vanlig miks av rapskryting, gangsterhistorier samt en særegen fascinasjon for outrert hypervold -selv om det siste i og for seg indirekte ga et innblikk i en sinnstilstand litt utenom det ordinære.

Men 1991 skulle forandre alt, med albumet «We Can't Be Stopped». Med et mildt sagt ikonisk plateomslag, senere tolket av blant andre Martin Kellerman (såklart), og med en mildt sagt spesiell forhistorie

Bildet av Scarface og Willie D i sykehuskorridorene mens de triller på gruppens tredje medlem, kortvokste Bushwick Bill, med grafiske skuddskader, ble nemlig tatt bare et tosifret antall timer etter Bills mislykkede forsøk på å begå selvmord ved å få sin daværende kjæreste til å skyte seg (pistolen gikk av mens de slåss om grepet).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det signaliserte en vilje til å være minst like grafisk når de som rappere skildret virkeligheten som i sine outrerte voldsfantasier. Og her snakker vi om en virkelighet som lett overgikk skrekkfilmene særlig Bushwick Bill elsket å referere til i sine tekster.

Denne nyfunne kompromissløse ærligheten er kanskje særlig synlig på albumets store singel, en av de viktigste låtene i gruppens historie. Og en av de viktigste låtene i hele raphistorien: «Mind Playing Tricks On Me».

Som fra starten av var Scarface sin låt, helt bokstavelig, i utgangspunktet tenkt til hans solodebut samme år. Og produsert av Scarface selv, ifølge en nylig Twittermelding. Det forklarer et par ting, ikke minst hvor gitarfokusert låten er. Bygget opp rundt et riff fra en obskur soundtracklåt fra Isaac Hayes, opprinnelig spilt av Hayes faste gitarist Charles «Skip» Pitts -som også var mannen bak det ikoniske wahwahriffet på «Theme From Shaft».

Pitts' innledende gitarriffing på Hayes låt blir her løftet frem i den grad at det alene fungerer som refreng. Det er ikke engang bruk for tekst eller vokal fra Geto Boys, det holder å la riffet puste.

Dette sier mye om Scarface og hans oppvekst som outsider, også musikalsk. Som en erklært gitarrockfan i et svart nabolag i Houston, Texas -«The only black kid in the Kiss Army», som han selv en gang uttrykte det i et klassisk intervju.

Selv i voksen alder, som rapstjerne, lever han ut sin uoppfylte rockestjernedrøm på scenen med Geto Boys når han på comebackturneer drar frem gitaren midtveis for å fremføre Pink Floyd-svisker -et underlig, og ganske vakkert syn

Og hør nøye etter på den ikoniske talte introen på låta -«I sit alone in my four cornered room staring at candles,» som plasserer «Mind Playing Tricks On Me» rett inn i den kategorien min eminente kritikerkollega Svein Strømmen kaller den klassiske «sitter her aleine»-låta.

Hør hvordan Scarface, som i intervjuer har vektlagt viktigheten av å som låtskriver åpne hver eneste låt på mest mulig minneverdig vis, plasserer hver stavelse rett på aksentuerte toner i gitarriffet til Pitts. Da skjønner du hvor elegant skrevet (og fremført) denne tilsynelatende selvparodisk enkle introen i realiteten er. Og uhyre musikalsk. 

Men denne musikaliteten er allikevel nesten som ren bonus å regne. Det er ikke den som gjør «Mind Playing Tricks On Me» til en så raphistorisk viktig låt. Det det handler om, er særlig Scarface sin villighet til å eksponere også åndelige arr, å fremstå som et helt menneske med alle sine sår og svakheter, også i rollen som gangsterrapper.

«Mind Playing Tricks On Me» er baksiden av den klassiske dopdealerhistorien, den er de siste tjue minuttene hvor alt rakner for filmfiguren Brad Jordan har tatt navnet sitt fra, sammenbruddet som de fleste rappere som refererer til filmen pussig nok velger å bare ignorere

Det handler om ensomhet. En ensomhet og en isolasjon som atpåtil er selvpåført, slik det kommer frem i det kanskje aller mest slående partiet, fra det andre verset til Scarface:

«I had a woman down with me
But to me it seemed like she was down to get me
She helped me out in this shit
But to me she was just another bitch
Now she's back with her mother
Now I'm realizing that I love her
Now I'm feeling lonely»

Det handler om frykt og paranoia. Hvordan den berettigede frykten for at politiet eller fiender fra gata når som helst er på døra for å gjøre ende på deg, gradvis tar over hele livet ditt. Og du begynner å se demoner i skyggene. Også indre demoner, som ønsket som å selv gjøre slutt på det hele:

«I often drift while I drive
Having fatal thoughts of suicide»

Så har da også Scarface i årevis vært usedvanlig åpen i intervjuer om en ungdomstid preget av psykiske problemer og selvmordsforsøk, noe som forøvrig også var temaet for utdraget bransjebladet Billboard nylig publiserte fra selvbiografien. Og det er nettopp denne usedvanlige viljen til å blottlegge seg selv på det mest sårbare som gjør «Mind Is Playing Tricks On Me» til en så viktig låt.

Raparketypen «den sensitive thug», eller gangsteren som gråter om du vil, ble født med Scarface og denne låta. Kunne for eksempel rap-personaen til Tupac Shakur (som senere også skulle samarbeide med Scarface på et høydepunkt i begges katalog) ha eksistert uten forløperen Scarface? Jeg våger meg på et «neppe». Og innflytelsen stopper langt fra der.

Den stopper ikke ved den amerikanske riksgrensen -du finner versjoner av «Mind Playing Tricks On Me» på både tysk, polsk, fransk og dansk (et par eksempler i spillelisten under her), og Lars Vaular har i intervju (med undertegnede) i musikkmagasinet ENO utropt ham til en av sine favoritttekstforfattere.

Den stopper heller ikke ved sjangergrensene -bysbarna Destiny's Child med Beyonce i spissen nikket klart mot Scarface og Geto Boys da de purunge, på sitt debutalbum fra 1998, baserte en låt om å gi slipp på illusjoner (kremt!) på det samme gitarriffet.

Mens nullnulltallshipsterne Glass Candy var enda klarere i sin hyllest på kulthitten «Geto Boys». Låta er en nasjonalskatt, en del av den popkulturelle verdensarven, i likhet med Scarface og Geto Boys selv. Og passende nok finnes Scarface i dag representert i det offentlige Smithsonian-instituttets kunstsamlinger -via en kunstvideo av multimediakunstner Cory Arcangel som kombinerer Geto Boys-låta «Six Feet Deep» med et liveopptak av Beach Boys(!), innkjøpt i 2007.

 

Som seg hør og bør, selv om denne omveien om det «høykulturelle» synes unødvendig.