TV-anmeldelse: «House of the Dragon»

Sidrumpa og usexy

Hva skjedde med å ha det gøy, a?

TRAILER: Dette er de første kippene fra «Game of Thrones»-oppfølgeren. Video: HBO. Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Til tross for at gjennomsnittsreaksjonen på siste sesong av fantasygiganten «Game of Thrones» var mildt sagt olm, lå det vel i kortene at HBO ikke kunne la Westeros’ sovende drager hvile i fred. Nå har formodentlig den harme fansen dirret fra seg og er klare for et nytt refreng av George R.R. Martins sang om is og ild.

«House of the Dragon»

Fantasy

Tidspunkt: 22. august 2022
Beskrivelse: Ny serie i «Game of Thrones»-universet, om Targaryen-forfedrenes tronkamp. Med: Emma D'Arcy, Olivia Cooke, Paddy Considine, Matt Smith, Rhys Ifans m.fl.
Kanal: HBO Max

«Selv Jon Snow blir en gladlaks sammenlignet med denne gjengen her.»
Se alle anmeldelser

Dragedans

Handlingen i «House of the Dragon» foregår nesten 200 år før dramaet i «Game of Thrones», på den tiden da Targaryen-dynastiet – de incestuøse, stormannsgale erobrerkongene fra ruinene av den mytiske byen Valyria – fortsatt hadde jerngrep over kontinentet med hjelp av både sin nådeløshet og sine masseødeleggelsesdrager.

Den nye serien skildrer opptakten til det som etter hvert skal bli kjent som «The Dance of the Dragons», et ganske heftig kapittel i Westeros’ forhistorie som burde gi masse blodig kjøtt til flere sesongers intrige. Om du ikke ønsker å få de store linjene avslørt, anbefaler jeg at du holder deg unna fantasy-universets utfyllende wiki-sider.

Denne anmeldelsen, derimot, er temmelig fri for spoilere.

Vaklevorent kongesete

Vi starter nok en gang med en omtvistet arverekke, der kong Viserys den første (Paddy Considine) tildeles førsterett på jerntronen et dragehode foran rivalene i slekten. Noen vil ham åpenbart vondt.

At han for øyeblikket ikke kan skilte med annet avkom enn datteren Rhaenyra (Milly Alcock, og som eldre, Emma D’Arcy), gjør det ukomfortable kongesetet enda mer vaklevorent. I denne verdenen er kvinners plikt å føde arvinger, ikke å regjere.

I påvente av at Viserys skal få en mannlig etterfølger, lusker broren Daemon (Matt Smith) bak fløyelsgardinene, mens diverse andre adelsfamilier gjør en marginalt bedre jobb med å skjule at tennene løper i maktsykt vann. Blant dem er også kongens rådgiver og «Hånd», Otto Hightower (Rhys Ifans) og datteren Alicent (Emily Carey/Olivia Cooke).

Og sånn går dagene i King’s Landing, med en lanseturnering her, litt tronspill og strategiske ekteskapsallianser der, ispedd skumle pirater som truer handelsflåten, uovervinnelige drager til å opprettholde både maktmonopolet og solkongenes ukontrollerte hybris, og på fritida: bordellansatte klare med moderlig omsorg når den destruktive mannskulturen gutta både er fanget av og bidrar til å opprettholde, blir for tøff.

Det meste er med andre ord som det var – eller skal bli – i De sju kongedømmer. Og det er ikke sånn at det er helt uten sin appell å synge gamle sanger om is og ild om igjen, altså.

Innskrenkede muligheter

Men det som imidlertid ikke er som det var, er de elementene som hever George R.R. Martins bøker, og et stykke på vei hans første tv-serie, til noe av det ypperste innen sin sjanger.

Den politiske, psykologiske og sosiologiske innsikten han tok med inn i det uhyre detaljrike universet sitt er denne gangen erstattet med instrumentelle, forutsigbare selvfølgeligheter og variasjoner av tidligere figurer og fortellinger som aldri blir noe større enn seg selv. Det er noe deprimerende ved at denne serien har blitt nettopp det forgjengeren dekonstruerte.

En av «Game of Thrones'» største styrker var at den klarte å vise de dypt menneskelige årsakene som på uforutsett og ofte tilfeldig vis former historiens gang. De nedrige, patetiske, eksentriske, skadeskutte skapningene som vi forstår skal danne grunnlag for myter og legender.

Hvordan trivielle, impulsive valg får uoverskuelige, katastrofale sommerfugleffekter.

Små valg får også store konsekvenser for denne serien. Der «Game of Thrones» gikk offensivt ut og klarte å fargelegge et enormt og mangefasettert rollegalleri, har «House of the Dragon» bestemt seg for å smalne fokuset inn på bare ett slektstre. Med det innskrenkes variasjonen av ikke bare tilgjengelige historielinjer, men også mulighetene til å se og forstå konfliktene og motivasjonene bak dem fra alle sider, og dermed skape nyanser, kompleksitet og innsikt.

Skjønt, når rollegalleriet har både utseende og stavekontroll-kollapsende navn som er bortimot umulige å skjelne fra hverandre, og attpåtil er såpass blekt som det er her – og da tenker jeg ikke på Targaryenenes klorbehandlede hår, men på glassmanet-personligheten deres – er det kanskje greit å ikke klage for mye over at det ikke er flere av dem å holde styr på.

Onkel Legolas

Ikke minst synes serieskaperne å ha glemt at en av forgjengernes største appeller var hvor morsom, snål og burlesk den var. Her finnes ingen blikk utenfra, ingen galgenhumoristisk Tyrion Lannister som kan se forbi spillet og punktere pompøsiteten med en velrettet replikk. Ingen grenseløs, begeistret fråtsing i verken overspill eller de fæleste, mest absurde, patetiske og groteske karaktertrekkene menneskelig evolusjon og sivilisasjon har klart å belemre oss med.

Samtlige aktører virker snarere å vandre stivt rundt med et overdimensjonert rektaltermometer av herdet, valyrisk stål, som om de er kontraktforpliktet til å ha minst mulig egenart og karisma. Selv Jon Snow blir en gladlaks sammenliknet med denne gjengen her. Bare Smith og Ifans klarer å glimte til med litt særpreg bak den blonde parykken.

Considine er den som virker mest malplassert i fantasy-universet. Med pudding-personlighet og permanent tredagersskjegg minner Paddy mindre om en middelalderkonge og mer om en arbeidsledig onkel som ramlet innom puben på vei til karneval iført et Legolas-kostyme som har fått et par runder for mye i vaskemaskinen.

Trygghetssøkende

Det er kanskje uunngåelig gitt underholdningsbransjens moderne forretningsmodeller, men til å være en videreføring av en av siste års største tv-suksesser – som endret landskapet både for fantasy og voksendrama – er «House of the Dragon» dundrende trygghetssøkende både i form og innhold. Hvor ble det av selvtilliten til å bevege seg litt utenfor komfortsonen? Dere har føkkings drager i arsenalet deres, for pokker.

Game of Thrones var ikke unik bare fordi den (i de første sesongene i hvert fall) oste kvalitet i alle ledd, men fordi den representerte noe nytt. Den tok uventede vendinger og kjentes farlig. Allerede i første episode ble vi servert både incest og en sjuåring som ble kastet ut av et tårnvindu, og det var ikke (bare) for sjokkeffekt. Det tjente både historien og karakter- og universbyggingen.

Sjanseløst

Denne gangen, derimot, tas det nærmest ingen sjanser. Hva i alle drager skjedde med å ha det litt gøy? Serien er så klart velprodusert, men på en knusktørr, usexy måte, der scenene består av minst 50% sveipende etableringsbilder, resten oppstyltede replikkvekslinger eller hypervoldelig, men uengasjerende slåssing. Selv pulingen er kjønnsløs i serieskaper Ryan Condals uinspirerte visjon (eller mangel på sådan).

Historien utfolder seg for så vidt helt adekvat og severdig, men likevel gjennomgående instrumentelt og sidrumpa. Verken dramaturgi eller filmspråk framhever eller understreker noe som helst, og gjør episodene udynamiske og monotone.

Helt fraværende er forgjengerens kompromissløse finter, snåle skruballer og sexy selvtillit som gjorde at vi som seer aldri kunne slappe av, og kjente på like mengder avsky og pirrende tiltrekning.

For å kompensere skrus heller volumet opp på volden, gørra og sexingen, uten at det klarer å dekke over det kanskje mest overraskende elementet «House of the bragon» kan skilte med: At serieskaperne har klart å gjøre Westeros’ mest forkvaklede, innavlede, dekadente, flamboyante og morderiske kongehus på grensen til blodfattig.

Anmeldelsen er basert på de første 6 av totalt 10 episoder.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer