Et Klimatiltaksfond vil være det viktigste virkemiddel i norsk klimapolitikk frem til vi er i en situasjon der vi får på plass en felles og global prising av CO2. Det mener fremtredende forskere og miljøbevegelsen, det mener fagbevegelsen, det mener store deler av norsk næringsliv, herunder hele NHO-fellesskapet.

Finansminister Sigbjørn Johnsen er av en annen oppfatning. Ut i fra en misforstått og uberettiget bekymring for hvordan det i så fall skal gå med Pensjonsfond Utland.

Det er kanskje Ikke overraskende at finansministeren inntar denne holdning. Hans departement var som kjent imot svovelfondet og NOx-fondet, to andre av de få miljøfaglige suksesser Norge har å vise til.

Like fullt er det trist at Sigbjørn sliter med virkelighetsorienteringen på et så viktig fagfelt. Det er jo nettopp han som ofte fremholder at det er «arbeidet vi lever av». Med et slikt utgangspunkt; hva kan da være bedre enn et norsk Klimatiltaksfond, som sikrer arbeidsplasser i norsk eksportindustri, basert på tiltak som reduserer utslippene av klimagasser?

Min påstand er at et Klimatiltaksfond vil gi dobbel gevinst for de generasjoner som skal utvikle sin egen fremtid de neste 100 årene og videre fremover. Et slikt tiltak vil nemlig sikre at Norge raskere bidrar til å demonstrere og dermed kommersialisere ny og klimavennlig teknologi, som verden sårt trenger. I sum: Tiltak basert på de beste intensjoner om solidaritet.