Sightseeing i engleverden

Änglar, finns dom? Jo, så menn, for oss som sov vår uskylds søvn, bevåket av to engler, hvilende i en sky over sengestokken, er de i høyeste grad en realitet.

Ingri Lønnebotn
«Hun var en liten kvinne jeg ikke kjente særlig godt»

Gyldendal, 176 s, Kr 238,-

Den gang visste vi hva engler var, og hvilken oppgave de hadde i våre liv. Men snart ble våre forestillinger om engler kludret til. Selv i Bibelen finnes det et helt kobbel engler av alle slag, og det ble ikke lettere å holde styr på englenes orden når også Christina Schollin, Marlene Dietrich og Buñuels morderengel skulle inkluderes i den samme orden.

Selv om vi vanligvis oppfatter englene som tvekjønnete vesener, finnes det både kvinnelige og mannlige engler. Kjønnsløse er de heller ikke, slik vår barndoms engler var. Øverland konstaterte jo som kjent i sin tid at også Vårherre måtte antas å ha kjønnsorganer.

Kalkuner

I Ingri Lønnebotns siste roman blir de også utstyrt både med det ene og det andre, og det finnes også i sannhet en hel himmelens (og jordens) hærskare av dem - onde og gode, mannlige og kvinnelige, opphøyde og nedstyrtede, erkeengler og krigsengler, hele kostebinderiet. Forfatteren tumler rundt i denne englepark så busta fyker, og hun innfører også andre bevingede vesener - fra kalkuner til flaggermus. Ikke minst spiller Batman en sentral rolle.

Det er i det hele tatt en intrikat og forunderlig symbolverden Lønnebotn leder oss inn i. «Hun var en liten kvinne jeg ikke kjente særlig godt» er hennes hittil mest sammensatte og eksperimentelle roman. Fra en side sett kan den leses som en sykejournal, som en psykoanalytisk «talking cure», og det er i denne sammenheng dette oppbud av symbolske vesener faller på plass og rettferdiggjør sin tilstedeværelse.

Virkelighetstap

Det finnes rudimenter av et handlingsforløp i romanen. Et forløp som nettopp faller sammen med fasene i den dype personlige krise som den kvinnelige hovedpersonen gjennomlever og går i behandling for, en krise som synes å være overvunnet ved handlingens slutt. Denne kvinnen lider av personlighetsspaltning, og krisen er blitt utløst av samlivsproblemer og ikke minst av de traumatiske erfaringene med å få et dødfødt barn.

Men problemene stikker enda dypere. Krisen og behandlingen gir støtet til en reise bakover, til en erindringsprosess som bringer fortrengte traumer for dagen, eller rettere: som lar disse traumene komme til uttrykk i drømmenes symbolspråk. Det handler også om en fornemmelse av virkelighetstap. Hovedpersonen opplever det som om verden er en drøm, og at hennes drømmer er mer virkelige enn det «virkelige» liv. Og drømmene er nettopp ikke av det godartede slaget; de er mentale svulster som verker ut drømmesymboler. «Vi materialiserer det vi er mest redde for,» heter det et sted.

Surrealisme

Lønnebotns roman står åpenbart i gjeld til surrealismen, noe som forfatteren åpent gir til kjenne, blant annet ved å la den «gale» spanske maleren Salvadore Dali og hans kone spille en viktig rolle i romanen. På en måte som i alle fall undertegnede ikke opplever som helt vellykket, integreres en lang og fortumlet historie om deres opphold i New York tidlig i 50-årene.

Denne historien handler blant annet om å utagere de drifter som er lagret i drømmene og det ubevisste. Som kjent oppfattet surrealistene bevisstheten og den rasjonelle tøyling av disse kreftene som noe negativt - i motsetning til Freud. Lønnebotns roman befinner seg i et uklart skjæringspunkt mellom disse to synspunktene. Den har karakter av en reiseskildring fra det underbevisstes symbolverden, samtidig som den handler om å få bukt med de irrasjonelle kreftene som hindrer hovedpersonen å føre et normalt liv.

På dette punkt peker romanen utover det individuelle særtilfelle og inn mot en allmenn kjønnsrolleproblematikk. Det er kvinneligheten Lønnebotn utforsker, den kvinnelighet som Freud aldri klarte å få styr på. Jeg vet ikke om jeg er blitt klokere på den etter å ha lest denne romanen. Men det kan være min feil. Romanen har mange dunkle punkter som det er vanskelig å bli klok på, og den både irriterer og fascinerer på samme tid.

ØYSTEIN ROTTEM