Sigmund Jensen-roman

Idérik og fantasifull roman om en reise til India, med krasse angrep på nyliberalismen.

Da Sigmund Jensen debuterte i 1995, prøvde mange yngre novellister fortsatt å skrive som Kjell Askil dsen. Her skilte Jensen seg på fordelaktig vis ut. I «Antikvarens datter» framsto han som en langt mer fabulerende forfatter, en som ikke var påholden med ordene, snarere ordrik og dertil glad i referanser og allusjoner til de mest ulikeartede kunnskapsområder, m.a.o. en slags encyklopedisk novellist - om man kan forestille seg noe slikt.

Neokannibalisme

Man mer enn ante at han næret en romanforfatter ved sitt bryst. Så mangfoldige var nemlig disse tekstene at trangen til det store format måtte gjøre seg gjeldende.

Nå foreligger den romanen som vi har ventet på, og her spilles det da også på alle de strenger som den store prosaformen gir anledning til. «Hvite dverger. Svarte hull» er på mange måter en imponerende roman.

Dens styrke ligger ikke først og fremst i det språklige og stilistiske, men i idérikdommen og fantasiutfoldelsen. Det er ikke finslepne setninger Jensen leverer fra seg, men kvasse utsagn om eksistensiell nød og metafysisk undring, om kjærlighetens undergang og pengeveldets dehumaniserende virkning på menneskene i det forfatteren kaller neokannibalismens tidsalder.

Dannelsesreise

«Hvite dverger. Svarte hull» favner vidt - fra teorier om universets svarte hull til skildringer av pornoindustriens obskøne eksesser. Det er en sammenbruddsroman og en idéroman. Ikke minst er det en politisk roman som går til frontalangrep på kapitalmakten, globaliseringen, nyliberalismen, medieindustrien - hele det verdensomspennende systemet av innfløkte økonomiske og ideologiske manipuleringsmekanismer som opprettholder undertrykkingen og utarmingen av folkegrupper og forarmer enkeltindividets følelser og indre liv.

Jensen geberder seg som en moderne marxist som både kan skrive engasjert og tenke analytisk. Og det kan jo ikke annet enn fryde gamle raddiser.

Rammen er en reise til India, dit den unge engelske forretningsmannen Gestas Hutting flykter etter at det er blitt avslørt at han har bedrevet økonomisk svindel. Reisen til India kommer til å arte seg som en slags politisk dannelsesreise der skjell etter skjell faller fra Huttings øyne. På sin reise møter han en rekke personer som til sammen kaster hans verdensbilde om kull. Den vestlige observatørs møte med Østen er et velbrukt motiv, men Jensen utnytter det på sitt helt spesielle vis. Observasjoner veksler med lange dialoger og refleksjoner over eksistens og samfunn.

Noe ordgyterisk

Historien er skrevet ned i ettertid, mens Hutting befinner seg på et slags hjem der han går i terapi hos en prest og en lege. Innskutt i beretningen om reisen til India er også en rekke passasjer der traumene omkring et avbrutt kjærlighetsforhold gradvis blir trukket fram i dagen.

På sinnrikt vis setter Jensen de mange ulike planene i teksten i forbindelse med hverandre, og kanskje er det denne sammenvevingen mer enn de enkelte hendelsene og refleksjonene som imponerer mest i en roman som når sant skal sies til tider virker noe ordgyterisk, men som likevel langt på vei oppfyller de store forventningene vi har hatt til den.

At Jensen kan svinge seg opp til enda større høyder, føler jeg meg imidlertid helt sikker på. Her er en mann som ikke bare har noe på hjertet, men som også viser en sympatisk vilje til å gå løs på tidsånden med en heftighet og en galgenhumor som gjør lesningen av hans første roman til en sann svir.