Signalet fra Markaryd

I løpet av de to- tre siste årene har mange engasjert seg i debatten om barn og ungdoms stadig dårligere leseforståelse og mangel på leselyst i en ny mediesituasjon. Særlig er det satt fokus på gutter mellom 11 og 15 år og deres nesten konsekvente prioritering av andre medier enn boka. Men det er også belegg for å hevde at jenter leser færre bøker enn før, og - paradoksalt - at en (forhåpentligvis) økende likestilling vil forsterke denne tendensen.

Samtidig vet vi - bedre enn noen gang - hva god leseforståelse og gode språkferdigheter har å si for den enkeltes livskvalitet og for utdanning og samfunnsmessig utvikling. Skal det såkalte kommunikasjonssamfunnet ha et innhold, og ikke reduseres til kodeord og tekniske nettverksløsninger, er leseferdighet og leseforståelse grunnleggende. Som alle forstår: Det hjelper ikke å sende informasjon (og litteratur) verden rundt på sekunder, hvis færre og færre er i stand til å tolke budskapet, vurdere dets relevans og - eventuelt - betydningen av å formidle det videre.

Det er derfor god grunn til å peke på at det faktisk fins kunnskap om hvordan denne negative utviklingen kan snus, og hva som må til av økonomiske og kulturpolitiske prioriteringer for å få dette til. Et godt eksempel er den svenske kommunen Markaryd, som fra første halvdel av 80-tallet og til i dag har oppnådd oppsiktsvekkende resultater med sitt leseprosjekt. Prosjektet er ikke minst interessant fordi kommunen i utgangspunktet hadde et lavt antall voksne med høy utdannelse. 10 prosent hadde universitets- eller høyskoleutdanning, 40 prosent videregående skole og halvparten bare grunnskole. Takket være leseprosjektet (og stikk i strid med kommunens forutsetninger) oppnådde Markaryd kommune for noen år siden ved en nasjonal undersøkelse som gjaldt leseforståelse, å ha tre av de ti beste femteklassene i Sverige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvordan oppnådde de dette? Det gjorde de ved å engasjere hele kommunen - innbyggere i alle livsfaser, fagfolk i barnehager, skoler, bibliotek og institusjoner og hele det politiske miljøet, fra ordfører til kommunestyre, i realiseringen av prosjektet. Matts Andersen, lokalpolitiker i Markaryd, sier dette om prosjektets betydning: «Att kunne läsa, skriva och räkna hør til de absolut grundläggande kunskaperna som måste vara varje enskild människas rettighet i ett demokratisk land. Därfor skal vi inte spara nogra resurser när det galler att formädla dessa kunnskaper.»

Hva var det de gjorde - rent praktisk? For det første: De etablerte prosjektet BokNallen med prosjektledelse og prosjektleder, og - for det andre - inngikk et nært samarbeid med lokale og sentrale myndigheter (skolöverstyrelse, sosialstyrelse, Statens Kulturråd, Landstinget) om delprosjekter og (del)finansiering. Tiltakene som ble satt i verk var imponerende: Bare noen dager etter fødselen får det nyfødte barnet og foreldrene hjemmebesøk og en mengde muntlig og skriftlig informasjon med en hilsen fra nærmeste bibliotek der de kan hente årets gavebok, «Barnets första bok», sammen. Når barnet er to år gammelt får foreldre og barn nytt hjemmebesøk - nå av en bibliotekar. Hensikten er å etablere et livslangt forhold mellom foreldre/barn og bok og bibliotek, informere foreldrene om biblioteket som institusjon og formidle relevant litteratur til begge parter. I hele barnehageperioden fram til skolestart utvikles et systematisk samarbeid mellom bibliotek, barnehage og foreldre. BokNallen blir et begrep som ingen barn i Markaryd kan unngå å forholde seg til, og - NB - forholdet er lystbetont! Poenget er at barnet skal bli lest for - og voksne og barn språkstimulert - hver dag! Barn (og voksne) besøker biblioteket, og bibliotekarene besøker barnehagen. Og så: Alle barn i kommunen får - når de fyller seks år - tre barnebøker gratis!!! I skolen fortsetter det systematiske samarbeidet mellom skole og bibliotek, mellom lærere, bibliotekarer, foreldre og elever - med bl.a. ett kvarters (høyt)lesning om dagen, formidling av skjønnlitteratur og faglitteratur, og fra 10 års alder også av aviser. Det legges vekt på alternative undervisningsmetoder - bl.a. ved å lære om andre land gjennom først å bli kjent med deres litteratur - deres muntlige og skriftlige fortellinger. (For nærmere opplysninger: Se antologien «Skolexemplet Markaryd, red. Bengt Månnson, Nordisk Press Service, Kristianstad, 1995.)

Noen vil sikkert innvende at norske skoler, barnehager og bibliotek mange steder allerede har et godt og systematisk samarbeid, og at enkelte elementer fra prosjektet i Markaryd - f.eks. ett kvarters lesning daglig - er blitt en naturlig del av undervisningen. Til det kan vi svare: Visst er det bra at det noen steder - der det finnes engasjerte lærere, foreldre, bibliotekarer og politikere - gjøres et godt arbeid for å formidle god litteratur og fremme leseferdigheter og leseforståelse. Men - og det er jo nettopp poenget: Slike tiltak skal ikke avhenge av enkeltpersoner. Arbeid med å utvikle leseforståelse må organiseres systematisk - uavhengig av personlig engasjement, det må være institusjonelt og langsiktig. (Prosjektet i Markaryd startet så langt tilbake i tid som i 1982!) Nettopp derfor er det både med en viss forhåpning, men også med en viss skepsis vi som er opptatt av leseprosjekter nå ser til Stavanger kommune som høsten 1997, av daværende kulturminister Turid Birkeland, ble pekt ut som regjeringens signalprosjekt om lesning 1998- 2000 . For... om tre millioner kroner kan komme godt med, og - kjenner vi de engasjerte i dette prosjektet rett - også bli vel anvendt, er tre år allikevel så altfor lite. Og samtidig: Tre år er altfor lenge! Vi andre kan ikke vente i tre år på nok en gang å få dokumentert det vi allerede vet: At systematisk arbeid med formidling av litteratur - og utvikling av leseforståelse - nytter!

Norsk Bibliotekforening er forpliktet til (ved landsmøtevedtak i 1998) å arbeide videre med dette ut fra et enda videre perspektiv enn det jeg har skissert her: Vi har forpliktet oss til å arbeide for kultur- og verdiformidling gjennom bibliotek i et livslangt perspektiv. Med andre ord: Formidlingen må ikke stoppe i skolen eller i biblioteket, men gå videre derfra... ut i arbeidslivet, ut på arbeidsplassene, hjem til folk og... inn i institusjonene. Bare som åpent - og aktivt oppsøkende i sin åpenhet - har biblioteket demokratisk legitimitet.