Signaturer skifter stil

Signaturen på et kunstverk kan bety alt for en investor eller spekulant.

Den teller mindre for en virkelig connaisseur som kjenner sin maler på stilen, og angår ikke entusiasten som føler kunstgleden uten navnetrekkets garantistempel. Det fins dessuten kunstnere som aldri signerer sine verk, mens andre er kontraktbundet til å sette underskriften som sluttstrek.

  • Mang en kunstner skifter stil, og det er også en hel del som endrer signatur under sin livstid. Det siste ser man også eksempler på i norsk kunsthistorie, og selv fagfolk kan stille seg usikre overfor slike variasjoner. Særlig gjelder det når navnetrekkene attpåtil er utydelige, og for alle slike tvilstilfeller vil Leif Plahters nye bok «Norsk signaturleksikon», utgitt av Nasjonalgalleriet, være til uvurderlig hjelp.
  • Plahter tjente denne institusjonens konserveringsatelier i mer enn 40 år, og i løpet av dette tidsrommet har han nok sett og dechiffrert de fleste signaturer. Hele 683 malere får plass mellom permene, og det dreier seg om etablerte utøvere med kunstnerisk aktivitet fra 1820 til 1950 - og som er født før 1920. En plass i Norsk kunstnerleksikon er det avgjørende kriteriet for at penselsvingerne har fått plass på Plahters liste, og her fins det også en rekke regionale størrelser som ikke har fått innpass i Nasjonalgalleriet, men fins i andre museers samlinger.
  • Hva sier så signaturene? Ta en sentral skikkelse som Christian Krohg. Den forhenværende juriststudent og ferske maler satte i 1876 høflig korrekt C. Krohg. Det kan man se i øverste venstre hjørne på profilportrettet av Lucy Parr Egeberg fra samme år, og det er all grunn til å tro at han ikke var på fornavn med kabinettskammerherreinnen. Derimot kan den bohemske Krohg nøye seg med initialene C.K. i 1884, slik det framgår av maleriet «Siesta» med den halvt liggende skuespillerinnen Thora Hansson på sjeselongen - som kunstneren utvilsomt var på en annen bølgelengde med.
  • Akademisten Hans Gude (1825- 1903), symbolisten Harald Sohlberg (1869- 1935) og kommunisten Oddvar Alstad (1915- 56) tok opp renessansemesteren Albrecht Dürers berømte skikk, ved å omforme initialene til et monogram. Derimot fins ikke den klassiske tilføyelsen Pinxit eller Pinx., som betyr «har malt» i Plahters navnerekke. Den dukket imidlertid fram som et talende tegn i de mørkstemte fargetonene på samtidskunstneren Bjørn Sigurd Tuftas 80-tallsmaleri.