Sigrid Huun

Selv om Sigrid Huun er godt i gang med sin femte runde av «Egentlig», blir hun ikke gjenkjent på gata. Navnet hennes er i stedet uløselig knyttet til kalkuner.Én falsk og én ekte.

Favoritter m.m....

Tre om Sigrid

Sigrid hadde den kvinnelige hovedrollen i tidenes norske kalkunfilm: «Himmel og helvete» fra 1969. Dessuten har hun reklamert for ordentlig kalkun. Sånn som man spiser.

- Jeg trives godt med å ikke være kjendis, sier Sigrid.

Hun har gjort flere reklameoppdrag, men holder seg fortrinnsvis til dem som ikke krever at hun viser ansiktet sitt.

Hun er lita, tynn og lys, som en slags urban engleskikkelse. Dem er det kanskje flere av enn man skulle tro, for det er ingen som flokker seg om Sigrid i håp om en autograf. Hun får stort sett sykle i fred.

- Jeg jobbet sammen med Rolf Groven på Teatret Vårt i Molde, og han kjente meg aldri igjen når jeg traff ham. Jeg måtte presentere meg hver gang, «Du er så pregløs at det er helt umulig å huske deg,» påsto han, forteller Sigrid.

HUUN, SIGRID, SKUESPILLER

står det i telefonkatalogen. Ikke noe hemmelig telefonnummer der i gården.

- Jeg er frilansskuespiller, og da må jeg være tilgjengelig. Jeg har vært ansatt ved Teatret Vårt i Molde, Riksteatret og Telemark Teater, med da jeg fikk barn ville jeg ha base i Oslo. Og her står ikke de faste stillingene ved teatrene akkurat i kø.

Sigrid har overtatt bestemorens hus på Grorud, hvor hun bor sammen med kjæresten og datteren på 17 år.

En slunken arkivkonvolutt og 17 treff på Internett (hvorav 16 fra programoversikten til NRK), vitner om en tilværelse på trygg avstand fra rampelys og kjendisliv.

- Jeg har aldri hatt problemer med å overleve som frilansskuespiller. Det er klart at det er stille i perioder, men det har alltid ordnet seg.

- Bekymrer du deg for framtida?

- Nei, jeg har vent meg til å leve sånn. Det dukker alltid opp et eller annet, det vet jeg av erfaring. Men markedet for kvinnelige skuepillere over en viss alder er ganske trangt. Da jeg var 35 var det en regissør som sa at han ikke kunne bruke meg fordi jeg hadde for mange rynker! Han kunne godt ha pakket det inn litt, men meninga ville jo vært den samme. Det er ikke så mange andre yrker man blir vurdert på den måten.

SIGRIDS KARRIERE

startet med en skjebnessvanger audition i 1968. Da var hun femten år gammel, og leste i avisa at Øyvind Vennerød søkte etter skuespillere til et nytt filmprosjekt.

- Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ville bli skuespiller, så denne sjansen kom som bestilt.

Og Sigrid ble tildelt den kvinnelige hovedrollen i «Himmel og helvete», hvor hun skulle spille mot Lillebjørn Nilsen, som allerede var en småkjent visesanger.

- Jeg var altfor ung og begeistret til å ane hva som kom til å skje. Filmen var en kalkun fra fødselen, men det visste vi ikke da.

Sigrid og Lillebjørn spiller to ungdommer som etter sitt første, famlende møte med hasj blir fullstendig hekta. Filmen slutter med at de drar til København, hvor Sigrids rollefigur Eva blir prostituert for å skaffe penger til stoff, mens Lillebjørn hopper ut av vinduet i en eller annen ekstatisk rus.

- Jeg var ganske uforberedt på den massive slakten. Miljøet var jo mye mindre den gangen, og alt var mye mer synlig enn det er nå. Det tok noen år før skuepillerdrømmen begynte å ta form igjen, forteller Sigrid.

«Himmel og helvete» har gått sin seiersgang over landets filmklubber, og spørsmålet alle stiller seg etter å ha sett den er: «Bruker de ekte hasj?»

- Den er helt ekte, ja, kan Sigrid bekrefte.

Proporsjonene var som kjent annerledes i gamle dager, så hasjklumper på halvkiloet var slett ikke uvanlig lørdagsmoro, ifølge filmen.

- Det hele foregikk under politiets overvåkning. Husk at dette var i 1968, det var ikke mange her i landet som hadde peiling på hasj den gangen, forklarer Sigrid.

«EGENTLIG» ER TILBAKE I

sin opprinnelige form med forhåndsinnspilte sketsjer etter noen avbrekk med nesten-liveshow med publikum.

- Vi bruker ei uke på å lage ett program. De siste sketsjene blir spilt inn samme dag som sendinga, sånn at vi får med de ferskeste nyhetene. Ideen bak «Egentlig» var å lage «Hallo i uken» på TV.

Rune Gokstad og Øystein Bache er fortsatt med, mens Rune Andersen og Rigmor Galtung er nye på laget.

- Hvordan ser en arbeidsdag ut for deg?

- Den består stort sett i å kle av og på seg. Vi får manus i hånda, og så løper vi rundt og finner kostymer og parykker og blir sminket. Alt foregår i et forrykende tempo. Etter «Egentlig» synes jeg alt annet går så utrolig tregt.

I løpet av ett program har Sigrid skiftet dialekt og personlighet et titalls ganger, men hun benekter at jobben har gjort henne schizofren.

- Det er intenst og morsomt, et ordentlig adrenalinkick.

I morgen sendes det andre av i alt 12 «Egentlig», og så er det over igjen.

SIGRID HAR FÅTT

tilbud om å spille i såpeserier, men hun takket nei.

- Det har ingenting med prinsipper å gjøre, det bare passet ikke. Men det er jo et faktum at vi blir flere skuespillere, markedet blir større, men kvaliteten synker. Rollene er ofte mindre spennende, mener Sigrid.

Når hun ikke jobber, så sykler hun. Overalt og hele tida.

- Jeg lager mat også, men bare som en dyd av nødvendighet. Jeg har stor glede av venner og kaféliv, men trives best på kafeer uten musak.

Sigrid drømmer om å bo i utlandet for en periode, kanskje i København, for det er en by som står hennes hjerte nært.

I 1986 tilbrakte hun noen måneder i Tanzania for å lage filmen «Mama Tumaini». På swahili.

- Den var et samarbeidsprosjekt mellom NORAD og Tanzania, hvor norske filmfolk skulle lære de tanzanianske å lage film. Sigve Endresen regisserte og Per Chr. Ellefsen og jeg spilte de norske rollene. Det var en veldig fascinerende periode, men jeg har glemt nesten all swahilien.

Den har hun da heller ikke bruk for den nærmeste tida, for i »Egentlig» holder det at hun klarer å veksle mellom Stavanger- og Frogner-dialekt på ett sekund. Og det klarer hun.