Sigur Ros

Iskaldt, skjørt og støyvakkert. Igjen.

CD: Man kan argumentere for at band som islandske Sigur Ros aldri burde ha gitt ut mer enn ett album. At de aldri vil kunne gjenskape det soniske og svermeriske sjokket som fulgte første gjennomlytting av «Agætis Byrjun» fra 2000, og at det er uunngåelig at fansen blir skuffa. På den annen side: visvas! Fjerdealbumet «Takk» er like skjørt, kaldt og vakkert som isroser på vintervinduene. Som hos Godspeed You Black Emperor! og Radiohead (Kid A/Amnesiac) veksler lydbildet mellom såre melodistrukturer og rumlende støyvarianter. Det knitres, klirres, hakkes, pianoklimpres og programmeres, og stemmen til Jon Thor Birgisson er akkurat like alveaktig androgyn som før. Ok, så er kanskje Sigur Ros indiescenens svar på Enya, men det er likevel bare å kaste inderlighetsangsten på bålet og innse at du egentlig er nyromantiker innerst inne.