I FORM: Sigur Rós og vokalist Jónsi markerte storhet i Oslo Spektrum. Foto: Anne Valeur
I FORM: Sigur Rós og vokalist Jónsi markerte storhet i Oslo Spektrum. Foto: Anne ValeurVis mer

Sigur Rós er i mektig form

Full uttelling i Oslo Spektrum.

KONSERT: Sigur Rós er et av de siste par tiårenes viktigste alternative rockeband, men i forhold til hvor mange og trofaste tilhengere islendingene har i Norge er vi ikke akkurat bortskjemt med konserter.

At de kom akkurat nå, i kjølvannet av det overskuddspregede og ikke minst konsertvennlige albumet «Kveikur», var en lykkens timing.

Drivende låter
De mange konsentrerte og drivende låtene egner seg utmerket til liveformatet, og utgjorde også brorparten av materialet i går kveld. Blant høydepunktene var «Brennisteinn», som med blåserrekke og discotrommer ga oss en slags festutgave av Sigur Rós, og en lang, seig og høylytt dronenede «Kveikur» med sin dype, skurrende bass.

Visst er bandet mestere i å få maksimal stemning og spenning ut av få virkemidler og et tidvis svært langsomt tempo - det var det også innslag av nå - men de har alltid gjort seg minst like godt når de drar skikkelig på.

At postrock med trøkk ikke har noe datostempel, ble ettertrykkelig demonstrert i går.

Mektig
Med elleve musikere på scenen ble det tettpakkede lydbildet godt utfylt av både strykere, blåsere, kor og perkusjon, med Jónsis bue-gitarspill og klare, myke falsett i senter, og den stillferdige mektigheten Sigur Rós er så kjent for som en rød tråd gjennom det hele.

Aldri overlesset, men alltid med detaljer som flyter sammen i et omfavnende hele.

Gnistregn
Ved siden av «Kveikur»-låtene har bandet særlig sett seg tilbake til den oppløftende og poppregede 2005-utgivelsen «Takk» denne gangen, en god match for det nye materialet. Mot gnistregnet i videobakgrunnen skal det for eksempel mye til å stå imot frysningene som følger de lyse «Hoppípolla»-tonene til himmels.

Og da Jónsi i intens ensomhet fikk framføre første del av en annen litt eldre favoritt, «Festival», var det til den samme tindrende stillheten som hvilte over salen ved enhver dempet stund. Med et så dedikert publikum skulle det bare mangle at ikke belønningen kom med ekstranumre, og det med et ess i ermet: Den sakte sugende gjennombruddslåta «Svefn-g-englar».

Sånt blir det minneverdige kvelder av.