Sigurd Køhns fineste

Dette er plata Sigurd Køhn (1959- 2005) skulle gi ut i januar i år etter juleferie i Thailand.

CD: Tsunamien ville det annerledes, og du skal være mer barka enn meg for ikke å bli fjern i blikket og tjukk i halsen ved gjenhøret med den vitale, optimistiske altsaksofontonen. Dette er Sigurd Køhn på sitt beste, han var tilbake i jazzen og i fint kreativt sig, og tanken på alt som brått ble revet over, blir ikke lettere å bære i og med denne plata.

To dager

Men «This Place» var aldri ment som, og skal ikke lyttes til som et monument. Plata ble innspilt av Køhn, pianist Anders Aarum, bassist Jens Fossum og trommeslager Andreas Bye i løpet av et par novemberdager i fjor, og slik den strutter av entusiasme, inspirasjon og i noen strekk den heiteste kvartettjazzen på denne siden av Coltrane, er den snarere en hyllest til alt som er levende, vakkert og vitalt.

Formidabel

Køhns tonekontroll, fraseringssikkerhet, improvisasjonsglede og råkraft har i jazzsammenheng aldri vært mer eksplisitt enn på denne plata. I nyspillingen av Grieg, Erik Bye og Monn-Iversen oppviser han en lyrisk/melodisk åre som gjør sterkt inntrykk, og når han tar av i sin egne, suverene «Le Cabalier» og tittelsporet, eller i Geirr Tveitts (!) «A-Wooing» , er han formidabel og på høyde med hvilken altsaks-stjerne som helst. De tre omkring ham er perfekt tilstedeværende i sine roller, med noen Aarum-soli som i intensitet matcher Køhns, og når platas siste spor, den vakre Køhn-balladen «Losing It» er tilendespilt, er det godt å kunne konstatere at Sigurd Køhns karriere sluttet med en kunstnerisk triumf.