Sikker på at du orker enda en versjon av «Hallelujah»?

Neil Diamond covrer seg selv og andre.

Foto: Matt Sayles/AP/Scanpix
Foto: Matt Sayles/AP/ScanpixVis mer

||| ALBUM: Den største overraskelsen med «Dreams» er at Rick Rubins navn er sporløst forsvunnet fra omslaget.

Rubin var jo godt i gang med et prosjekt som i mangt og mye så og hørtes ut som om «I'm A Believer»- og «Girl, You'll Be A Woman Soon»-opphavsmannen Diamond var håndplukket til å være den nye Johnny Cash.

Rubin-metoden Og «Dreams» - en ganske tradisjonell coverplate av den smakfulle, seriøse elder statesman-sorten - ville i så fall vært den tredje installasjonen i Rubin/Diamond-samarbeidet, etter comebackplata «12 Songs» (2005) og oppfølgeren «Home Before Dark» (2008).

Og slik føles det også at den er, selv om Rubins navn ikke engang er oppført i takkelista:

Gjennomgående stor verksrespekt, kjernesøkende tolkningsarbeid, stor personlig tilstedeværelse, modenhet og nærhet i uttrykket og en generell renhet i produksjonen som gjerne har kjennetegnet Rick Rubins arbeider på den myke siden av rock/metal-gjerdet.

Diamond går aldri feil her. Men det er også behagelig/skuffende fritt for repertoaroverraskelser eller radikale nytolkninger.

Dobbel Newman Han finner plass til to Randy Newman-låter - «Feels Like Home» og den umiddelbare 2008-klassikeren «Losing You», som også er et høydepunkt på Mavis Staples' nye album.

Et par ihjelspilte Beatles-låter («Blackbird» og «Yesterday»), den beyond ihjelspilte «Hallelujah» av Leonard Cohen og et sveip innom det som i denne konteksten er ganske selvsagte låter av Bill Withers («Ain't No Sunshine»), Leon Russell («A Song For You»), Eagles («Desperado») og Gladys Knights 1973-hit «Midnight Train To Georgia» avleveres omtrent akkurat slik du kan forestille deg - sobert, respektfullt, varsomt orkestrert og middagsselskapsvennlig, med hint av slumrende jazz i ettersmaken.

Hans egen og ikke minst Monkees' «I'm A Believer» saktes ned og blir en klimprende, brumlete folkpopballade, og kapsler på mange måter inn både stemningen og metoden på dette albumet og vil sikkert fungere som kjøpsinsentiv for mange.

Tumbleweed-perle Høydepunktet blir likevel «Love Song» - mest kjent fra Elton Johns «Tumbleweed Connection»-album, men skrevet av Lesley Duncan - som sammen med Newmans «Losing You» tjener på sin manglende ihjelspilthet.

Derfor er de også bedre egnet til å bli omformet i Neil Diamonds lune og poengterte bilde.

Og slik blir «Dreams» en ganske forutsigbar og ordinær coverplate som samtidig er helt uangripelig i kraft av sin ubestridelige kvalitet.

Sikker på at du orker enda en versjon av «Hallelujah»?