Sikkerhet i helsetjenestene

Pasientsikkerhet handler ikke først og fremst om varsling.

DE FLESTE offentlige diskusjoner om feil og uønskede hendelser i helsetjenestene blir ofte en diskusjon om rapportering og meldinger, fortrinnsvis til sentrale helsemyndigheter. Slik også med de siste dagers oppslag i media. La det være sagt med en gang: Rapportering vil bare være en del av en samlet strategi for bedre sikkerhet i helsetjenestene. Pasientsikkerhet er en av vår tids største sikkerhetsutfordringer for liv og helse, en utfordring av en helt annen størrelsesorden enn matsikkerhet, for å ta et aktuelt eksempel. En strategi for pasientsikkerhet vil handle om sikkerhet som fag i helseutdanningene, om pasientsikkerhet som prioritert og overordnet mål i ledelsen av helsetjenestene og om å styrke regelverket for helsetjenestenes egen håndtering og læring av hendelsene. I denne artikkelen vil jeg likevel begrense meg til å kommentere noen påstander som er kommet opp i de siste dagers debatter, der rapportering er kommet i fokus.

DET ER ÅPENBART at det i noen grad eksisterer en angst eller motvilje hos helsepersonellet mot rapportering av feil og hendelser, slik det fremkommer i en rapport som Arbeidsforskningsinstituttet i 2004 utarbeidet på oppdrag fra Norsk sykepleierforbund. Men å gjøre dette til et varslerproblem er en skjev fremstilling som det er vanskelig å belegge med fakta. Erfaringer fra en rekke norske sykehus gjennom flere år viser at helsepersonellet i ganske stor grad melder fra om avvikshendelser, og at ikke minst sykepleiere er flinke til å melde fra. Det er store variasjoner mellom sykehusavdelinger og sykehus, avhengig av hvordan man lokalt håndterer slike meldinger. I mange sykehus er det meldinger nok. Spørsmålet er hvordan de brukes og om helsepersonellet opplever at det har noen hensikt å melde fra. Altfor ofte havner meldingene i et arkiv eller sendes til et kvalitetsutvalg som ikke har myndighet eller ressurser til å gjennomføre de nødvendige forbedringstiltakene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I DANMARK ble det for få år siden etablert en ny nasjonal meldeordning der helsepersonellet kan velge å være anonyme. Dette er i mediaoppslag pekt på som årsaken til at det meldes så mye mer fra danske helsetjenester enn fra norske. Det er flere forhold som påvirker dette: For det første er det ikke sikkert at rapporteringsaktiviteten i norske og danske sykehus er så ulik. I Norge blir meldingene sortert i sykehusene slik at bare de alvorligste hendelsene meldes videre til Statens helsetilsyn. I den danske meldeordningen meldes et større antall av hendelsene inn til den sentrale Sundhedsstyrelsen. Dette betyr at vår ordning i større grad siler ut de mindre alvorlige hendelsene på sykehusnivå enn situasjonen er i Danmark. De tallsammenlikninger som er fremkommet i media de siste dagene er derfor misvisende. For det annet er mindre enn 10 % av meldingene i Danmark anonyme. Men meldesystemet er konfidensielt, og det er fastsatt i lov at opplysningene i meldesystemet ikke kan brukes i sanksjoner mot helsepersonellet. Det kan godt tenkes at konfidensialitet er medvirkende til at det danske meldesystemet tilsynelatende er en suksess, hva antall meldinger angår. Men det kan også tenkes at forventningene til systemet er større, rett og slett fordi det er et nytt tiltak.

EN AVGJØRENDE innvending mot anonymitet er at det hindrer mottaker av meldingen å få tilleggsopplysninger fra melder for å kunne gjøre en årsaksanalyse av hendelsen. Et anonymt meldesystem kan derfor bare gi opplysninger til bruk i statistikk, men kan i liten grad bidra til læring. Konfidensialitet er i motsetning til anonymitet sannsynligvis nødvendig, og er anbefalt av for eksempel Europarådet og WHO.I noen grad vil redselen for sanksjoner og straff fra myndigheter eller egne foresatte i sykehusene være et hinder. Dette vil for eksempel være tilfellet i sykehus eller avdelinger der enkelthendelser har vært håndtert uklokt og gitt negative erfaringer for det berørte personalet. En undersøkelse fra Universitetet i Bergen blant sykepleiere, leger og medisinstudenter i Helse Bergen viser at de først og fremst er engstelige for reaksjoner fra den berørte pasient eller pårørende. Opplevelse av skam og angst for at hendelsen skal omtales i media er også viktige hindre ved siden av angsten for straff. Disse resultatene er viktige. For en ting er helt klart: det er og vil alltid være problematisk for helsepersonell å oppleve å skade en pasient. Når helsepersonell føler det er vanskelig å rapportere en slik skade, behøver det ikke være uttrykk for en negativ skjulekultur, men like mye et uttrykk for at helsepersonellet føler sin faglige og yrkesetiske standard satt på prøve. Dette kan være en trussel mot helsepersonellets selvbilde, motivasjon og arbeidsmiljø.

DERSOM UØNSKEDE hendelser analyseres grundig, avdekkes ofte at det er mulig å forbedre systemer og arbeidsformer slik at risikoen for menneskelig svikt minimeres. Pasientsikkerhet handler om å kompensere for menneskelig feilbarlighet med systemer av teknologi, arbeidsprosesser og organisering for å hindre at helsepersonellet en vakker dag, mer eller mindre tilfeldig, gjør en feil som setter pasientens helse i fare. Hvis hendelsesrapporter ønskes velkommen og aktivt brukes i forbedringsarbeidet, blir en god del av den personlige byrden løftet fra helsepersonellets skuldre. I et slikt klima vil ledere på alle nivåer be om og aktivt innhente tegn på kvalitetssvikt, i stedet for å oppfatte slike tegn som kritikk eller uønsket informasjon. En arbeidsgruppe nedsatt av Helse- og omsorgsdepartementet har nylig lagt frem en rapport med anbefalinger om tiltak for pasientsikkerhet i Norge. En av gruppens vurderinger er at vi i Norge allerede har ganske god tilgang på informasjon om hendelser i helsetjenestene via en rekke meldeordninger, men at det er lagt for liten vekt på hva disse meldeordningene skal levere tilbake til helsetjenestene. Gruppen anbefaler å styrke pasientsikkerhetsområdet, for eksempel ved å etablere et fagmiljø som kan bidra til å systematisere nasjonal og internasjonal fagkunnskap og erfaringer og arbeide aktivt for å styrke helsetjenestenes evne til å løse utfordringene der de må løses: i helsetjenestene selv.Sosial- og helsedirektoratet har i Nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i sosial- og helsetjenesten løftet pasientsikkerhet som et viktig innsatsområde i kvalitetsarbeidet, og vi vil følge opp dette med tiltak rettet mot ledere, utøvere og utdanningene.