PROBLEM: Gjenoppbyggingen av departementene er blitt en arkitektonisk og byplanmessig nøtt. Her presenterer Kjetil Trædal Thorsen arkitektfirmaet Snøhettas forslag. Foto: Mimsy Møller / Samfoto
PROBLEM: Gjenoppbyggingen av departementene er blitt en arkitektonisk og byplanmessig nøtt. Her presenterer Kjetil Trædal Thorsen arkitektfirmaet Snøhettas forslag. Foto: Mimsy Møller / SamfotoVis mer

Sikkerhetens paradoks

Stadig flere blir klar over at det planlagte regjeringskvartalet sprenger formatet.

Kommentar

Byen blir ødelagt av det uimotståelige sikkerhetstyranniet. Det er vrient å være skeptisk til sikkerhet. Etter den miserable, men samtidig så spektakulære terrorhandlingen 22. juli 2011, har sikkerhetsspiralen tatt kraftige runder oppover. Riksrevisjonen kritiserer beredskapen, enkelte krefter i politiet har trumfet gjennom bevæpning, betongklosser og trafikkfeller er satt opp både her og der. Stadig flere politifolk jobber med vakthold istedenfor etterforskning, og når cruiseskip fulle av overvektige, amerikanske konsumenter legger til kai under Akershus, er det krigsberedskap.

Sikkerheten er est ut, men opplevelsen av trygghet synker. Folk blir usikre, nervøse, mistroiske og pessimistiske av alle påminnelsene om vår skjøre tilstand. Dette stikker dypere enn tradisjonens Memento mori - «Husk at du skal dø!» For det er ikke døden som livets uunngåelige mål vi blir minnet om, men skader, lemlestelser, tortur og krig.
Gjenoppbyggingen av departementene er blitt en arkitektonisk og byplanmessig nøtt. De oppblåste sikkerhetsnormene fra konsulentstanden anbefaler 40 meter fra et hvilket som helst kontor til en hvilken som helst trafikkåre. Alle departementene skal samles i en sikkerhetssone som vil lamme byens normale dynamikk.

Det underliggende premisset er at en ny terroraksjon skal skje på samme sted, med samme midler og mål - altså varebil med sprengstoff mot regjeringen. Men hvor ofte er en terroraksjon en blåkopi? Hvis terror skal oppnå unik status, må tiltaket være originalt. Etter flykrasjen i de to tårnene i USA, var neste åsted jernbanen i Spania. Så ble det skutt i en redaksjon og på et debattmøte. Neste gang en terrorist vil gjøre skadeverk, er det tusen alternativer til å kjøre sprengstoff inn i Grubbegata. Dersom alle alternative åsteder blir potte tette av sikkerhetstiltak, drar terroristen kanskje til Lillestrøm.
Det paradoksale er at regjeringsbygningene tålte den enorme bomba forbløffende bra. Toppkontorene til statsministeren var lite skadde. Byggemåten hindret bomba i å få til det den ønsket - at de symboltunge bygningene braste sammen.

Den innerste kjernen i statsapparatet skal naturligvis være beskyttet av strenge tiltak. Kanskje det sikreste er å la dem bli på toppen av Viksjø-blokken og la lavere byråkrater få slippe å klumpe seg sammen rundt dem, med enorme sikringstiltak til hinder for all daglig dont. At nye terrorister skal angripe underdirektører i fiskeridepartementet heller enn for eksempel revisorer i Bjørvika, er ikke noe gitt faktum.
Sikkerhetsmanien gjør verden mer usikker for alle utenfor den sikrede krets. Derfor må kretsen være minst mulig, ikke størst mulig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook