I LØVENS HULE: Justisminister Knut Storberget redegjør om 22.juli-angrepene i Stortinget torsdag. 
Foto: Heiko Junge / Scanpix
I LØVENS HULE: Justisminister Knut Storberget redegjør om 22.juli-angrepene i Stortinget torsdag. Foto: Heiko Junge / ScanpixVis mer

Sikkerhetens pris

Hva mener vi med økt sikkerhet? Politikerne er usikre. Det er ennå godt.

Justisminister Knut Storberget sa det var "behagelig" å møte i Stortinget i går etter en uvanlig stormfull høst. Kritikken har haglet fra alle kanter. Den forstummet ikke av Jens Stoltenbergs overraskende advarsel i trontaledebatten mot å gå på statsrådjakt.

Etter Storbergets redegjørelse var det påfallende stille i opposisjonen. Høyreleder Erna Solberg forklarte hvorfor: Ja, regjeringen kunne sikkert gjort ting annerledes, men Stortinget kunne også gjort andre vedtak for å øke sikkerheten og beredskapen i åra forut for 22. juli. Med unntak av Frp har samtlige partier hatt regjeringsansvar det siste tiåret, hvor terrortrusselen har vært øverst på den politiske agendaen, både internasjonalt og her hjemme. Derfor snakket Venstres Trine Skei Grande heller om systemsvikt.

Når politikere begynner å snakke om system og sikkerhet i samme setning, skal man lytte. Begge deler er vage størrelser, som nå skal fylles med innhold. Hvis det er allmenn enighet om at terroranslaget 22. juli kunne skje, fordi systemet verken var i stand til å fange opp en enslig høyreekstremist, eller forsvare innbyggerne mot ham, synes svaret å være gitt. Da må "systemet" gis verktøy og ressurser som hindrer fremtidige terroranslag. Erna Solberg var inne på et svaralternativ. Hun sa at beredskapen hadde vært bedre på papiret enn i realiteten. Med andre ord, systemet var på plass, men det skortet på utførelsen. Hvorfor fikk vi ingen svar på i går.

Det amerikanske etterretningssystemet, som er av verdens største og mest avanserte, klarte ikke å hindre 9/11, enda terroranslaget ble utført av et kjent terrornettverk. I ettertid har derimot USA innført sikkerhetstiltak som bryter med rettssikkerhet og menneskerettigheter, og som begrenser innbyggernes frihet. Det er ikke nødvendig å gå i den samme fella. Det er umulig å oppnå absolutt trygghet. Vi kan aldri bygge nok barrierer mot ondskap, verken i regjeringskvartalet eller resten av samfunnet, men vi kan stenge oss selv inne i frykt for at det utenkelige skal skje igjen. De folkevalgte var derfor skjønt enige om å holde fast ved Jens Stoltenbergs løfte om "mer åpenhet, mer demokrati", og Storberget levde opp til løftet ved å legge frem underlagsmaterialet for sin redegjørelse.

Men de husket også tilføyelsen: Vi skal heller ikke være naive. Den tilføyelsen sletter raskt honnørordene. Tydeligst kom det til uttrykk i forslaget om et tettere samarbeid mellom politiet og forsvaret. Det møtte ingen protester. I et lite land må vi ha et pragmatisk forhold til utnyttelse av skarpe ressurser, men grensen mellom de to tjenestene handler om grunnleggende prinsipper i et demokrati. Grensen kan ikke uten videre flyttes for å løse et ressursproblem, eller "hente ut bedre responstid", som det het.

I dagene og ukene etter 22. juli reagerte folk spontant med å støtte opp om det åpne demokratiet. Nå er vi tilbake i hverdagen. Med kritikken av feil og mangler, kommer kravene om at noe må gjøres og noen må stilles til ansvar. Politikerne føler presset, men nøler med å gi etter. Det kan skyldes frykt for å trå feil. Opposisjonen ønsker for all del å unngå inntrykket av å slå politisk mynt på en nasjonal tragedie.

Jeg mistenker at det er fordi de er usikre på hva svaret er. Det er bra. Tida er ikke inne for skråsikkerhet og forhastete vedtak. Den ensomme terroristen er en utfordring for nasjoner med strengere sikkerhetstiltak og høyere beredskap enn i Norge, og det er ikke nødvendigvis nye tiltak som er svaret. I første omgang gjelder det å sikre at etablerte ordninger fungerer som de skal. Det har de åpenbart ikke gjort.

I over ti år har Norge vært forberedt på terroranslag. PST har siden 9/11 fått utvidet adgang til dels omstridte metoder for å kunne avdekke ekstremisme i samarbeid med våre allierte, men har vært blinde for den hjemmedyrkete på ytterste høyrefløy. Det har ikke skortet på verktøy, men på prioritering. Nå vil Storberget ha en uavhengig gjennomgang av PST for å se om tjenesten har hatt tilstrekkelig handlingsrom. Du trenger ingen spåkule for å gjette svaret, men det bør etter hvert utløse mer ubehagelige spørsmål enn han fikk i Stortinget i går.