FRA LIBYA: Flyktninger strømmer fortsatt til Europa, som denne farkosten på vei ut av libysk territorium som ble plukket av en spansk hjelpeorganisasjon. Foto: Santi Palacios / AP / NTB Scanpix
FRA LIBYA: Flyktninger strømmer fortsatt til Europa, som denne farkosten på vei ut av libysk territorium som ble plukket av en spansk hjelpeorganisasjon. Foto: Santi Palacios / AP / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Forsvaret

Sikkerhetspolitikk er mer enn våpen

Jeg er sterk tilhenger av å opprettholde et solid forsvar og kollektiv sikkerhet gjennom Nato. Men ser vi på dagens sikkerhetsproblemer for Europa, må vi ha et mye bredere perspektiv.

Meninger

Trusselen mot Europas sikkerhet kommer først og fremst fra indre oppløsning av stater, indre konflikter i stater som kan føre til politisk ekstremisme og nasjonalisme og framfor alt, kaoset i Europas nabolag.

Ingen av disse truslene kan motvirkes av militærmakt. Den norske og tyske regjering ba om at man måtte ta i betraktning sine lands store bidrag til utviklingsbistand når man skal vurdere oppfølging av målet om to prosent økning i forsvarsbudsjettet. Dette ble blankt avvist og viser hvor snevert perspektivet på sikkerhetspolitikk er blitt.

GENERALSEKRETÆR: Thorbjørn Jagland.
GENERALSEKRETÆR: Thorbjørn Jagland. Vis mer

For vi vet at den største trussel mot vår sikkerhet kommer fra Europas nabolag, der det råder kaos og fattigdom. Ukentlig kommer det tusenvis av flyktninger over Middelhavet til Italia. De flykter fra Libya, et land som er i indre oppløsning. Oppløsningen skjedde ikke som følge av for lite militærmakt, men som følge av bruk av militærmakt.

Deretter fikk vi tragedien i Syria. Opposisjonen mot Assad ble lovet militær støtte for å avsette ham. Men det hele kom raskt ut av kontroll. Noen hevder at massiv militær innsats fra «vesten», ville gjort forløpet annerledes. Men taler invasjonen i Irak for det?

Oslo  20160310.
Europarådets generalsekretær Thorbjørn Jagland  deltar på frokostmøte i regi av tenketanken Civita torsdag morgen.
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Oslo 20160310. Europarådets generalsekretær Thorbjørn Jagland deltar på frokostmøte i regi av tenketanken Civita torsdag morgen. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix Vis mer

Som følge av utviklingen i Irak, Afghanistan, Libya og Syria ble vi vitne til en av de verste flyktningkriser etter den andre verdenskrig. Folk søkte ly i leirene i Libanon og Jordan. FNs høykommissær for flyktninger og FNs matvareprogram sendte ut konsoliderte appeller om støtte til å drive leirene, men fikk dekket bare mellom en tredjedel og halvparten av behovet. Matvarerasjonene måtte reduseres og forholdet ellers i leirene ble forverret, slik at mange begynte å gå mot Europa.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den såkalte flyktningkrisa i Europa kunne blitt mindre med mer penger til FN, men det ble ikke ansett som sikkerhetspolitikk.

På den andre siden av Sahara befinner det seg nå rundt ti millioner mennesker i flyktningleirer. Mange av dem vil ved hjelp av menneskesmuglere forsøke å komme seg over ørkenen i Libya og andre land i området og videre til Europa. Befolkningsøkningen i denne delen av Afrika er stor, men evnen til styring som kommer folk til gode er liten. Hjelpen utenfra er mikroskopisk.

Hvis vi åpner ører og øyne vil vi skjønne at det ligger til rette for en folkevandring som vil kunne destabilisere stater i Afrika ytterligere og skape en flyktningstrøm som Europa ikke vil kunne hanskes med.

Med denne bakgrunn er det lett å forstå hvorfor Tysklands forbundskansler Angela Merkel minnet president Donald Trump om at Europa også har andre ting å bruke penger på enn forsvaret. Hun pekte på situasjonen i Afrika. I tillegg til dette er det mange nok problemer i Europa selv som ikke kan løses med økt militær slagkraft.

La oss begynne med krisa i Ukraina, som en skribent i VG forleden mente startet med Russlands annektering av Krim. Men det er interessant å se på forløpet. For krisa startet virkelig ikke med annekteringen av Krim, den startet med at folk ikke lenger kunne tolerere korrupsjonen i landet. De gjorde revolusjon. På dette tidspunktet var staten så utarmet at den ble et lett bytte. I revolusjonens øyeblikk så Russland sitt snitt til å annektere Krim. Hvorvidt dette kom fordi man fryktet at de nye lederne som overtok i Kiev ville si opp avtalen om flåtebasen i Sevastopol eller at dette bare var et påskudd og at annekteringen hadde skjedd uansett, er ikke godt å si. Et interessant spørsmål er likevel om krisa kunne vært unngått hvis hjelpen og kravene til reformer i Ukraina hadde kommet tidsnok til at revolusjonen ikke hadde skjedd? Vi kan ikke utelukke at svaret er ja.

La oss tenke på Finland, som klarte å sikre sin selvstendighet ved å bygge en stat med institusjoner som folk sluttet opp om. Under den kalde krigen ble det ropt om faren for «finlandisering». Man fryktet at andre stater skulle finne på å følge Finlands eksempel. Det hadde selvsagt vært en fare hvis stater som var medlem av Nato slo inn på denne linjen, noe som ville åpne opp for en renasjonalisering av forsvarspolitikken i Europa. Men for Finland, som ikke kunne bli medlem av Nato, viste dette seg å være god sikkerhetspolitikk for landet og for resten av Europa.

Det finnes flere muligheter for liknende kriser som den vi har sett i Ukraina, men der lærdommene fra Finland kan være interessante. For eksempel Moldova. For en tid siden forsvant en milliard dollar fra landets banker. Dette skjedde i Europas fattigste land. Daværende statsminister sitter fengslet, anklaget for å ha stått bak eller medvirket.

Den stadig pågående maktkampen i landets politiske system har stort sett sin bakgrunn i oligarkenes ulike interesser, noe som hindrer en stødig og samlende styring for å få Moldova ut av fattigdommen. I bakgrunnen truer den uløste konflikten om utbryterrepublikken Transdjnestr, der det i hovedsak bor en russiskvennlig befolkning.

Moldova kan åpenbart ikke stabiliseres med militære virkemidler. Det eneste som vil hjelpe er at det blir etablert en levedyktig stat som folk kan tro på. Her trengs det stor innsats fra Europa for å hindre en liknende utvikling som i Ukraina.

Etter valget i Frankrike puster mange lettet ut. Det kom ikke noe angrep på EU fra Frankrike. Nå må i stedet EU reformeres for å sikre økt folkelig oppslutning, sier mange. Det er jeg enig i. Men dette er ikke gratis, verken i penger eller i politisk investering

For det første må man sikre Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og dens institusjoner, særlig domstolens overordnede autoritet. Dette er grunnmuren for Europa, den skaper et felles verdigrunnlag også for EU. Ingen land har kunnet slutte seg til EU uten først å ha blitt medlem av Europakonvensjonen. Konvensjonen sikrer også at Russland og Tyrkia opprettholder sine verdimessige og juridiske forpliktelser til Europa. Hvis disse landene ekskluderes, blir Europa revet i stykker.

For det andre må man forsvare det indre marked, de åpne grensene og euroen. Alt henger sammen med alt, som det heter. Hvis euroen går i oppløsning, vil dette være begynnelsen på en avvikling av det indre marked – og grensene vil dermed bli mer lukket igjen.

Dette vil være begynnelsen på politisk nynasjonalisme i Europa.

For det tredje, en slik negativ utvikling kan bare sikres ved å utvikle det sosiale Europa. Vi vet at høyrepopulismen i Europa trives der det er sosial frustrasjon. Budsjettpolitikken må derfor ikke frata landene muligheten til å bekjempe arbeidsløshet og drive sosialpolitikk.

Etter min mening står og faller Europas framtid ved evnen til å investere i sitt naboskap og sin evne til å investere i sosiale goder og arbeidsplasser for egen befolkning. Uten dette står både menneskerettigheter, åpne grenser, et felles marked og felles valuta for fall. Det legger landskapet åpent for politisk nasjonalisme.

Vi vet hva det har ført til.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook