Sikkerhetspolitikkens dilemmaer

Potensielle sikkerhetsproblemer i nord er et klart argument for norsk medlemsskap i EU, skriver Ståle Ulriksen.

GENERALLØYTNANT

Sverre Diesen og flaggkommandør og forsvarshistoriker Jacob Børresen har frontet ulike sider i forsvarsdebatten i Dagbladet den siste måneden. Børresen ønsker i korthet et nasjonalt innrettet forsvar med en stor andel mobiliserbare styrker, mens Diesen, som støttes av major Tormod Heier, forsvarer regjeringens forslag om et mer internasjonalisert forsvar som i større grad bygger på stående styrker. Diesen har rett i retningen av utformingen av Forsvaret, men samtidig har Børresen et poeng når han hevder at Forsvaret ikke i stor nok grad er tilpasset nasjonale behov.

Forsvaret bør utformes i tråd med landets strategiske utfordringer og innenfor sikkerhetspolitikken samstemmes med diplomatiske og andre virkemidler. Norge har to spesielle problemer sammenliknet med andre europeiske småstater: landet har uløste grensespørsmål med Russland i et område med rike naturressurser, altså et klassisk nasjonalt sikkerhetspolitisk problem; og Norge har ved å stå utenfor EU gitt avkall på en viktig sikkerhetspolitisk forankring og støtte. Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk slites mellom hensynet til sine internasjonale forpliktelser og visjoner og særnorske nasjonale behov. Derfor behøver også Norge et forsvar som kan utføre flere oppgaver samtidig.

Norsk økonomi,

velferd og sikkerhet er fullstendig avhengig av et fungerende internasjonalt samfunn. Sikkerhetspolitisk er FN og NATO indirekte Norges fremste forsvarslinje. Men de kan ikke tas for gitt. Bare dersom NATO og FN har noe å bidra med kan de stille krav til USA og dempe supermaktens hang til alenegang. Norge og Forsvaret bør strekke seg langt for å sikre NATOs, og også FNs, framtid gjennom å bidra til å gjøre dem militært troverdige og relevante. Noe forenklet behøves to ulike kapasiteter her; først en evne til å sette inn styrker trent og utstyrt for intensiv krigføring hvor som helst og meget raskt, dernest en evne til å holde en egnet robust styrke i et område over lang tid for å stabilisere det.

Norges største direkte sikkerhetsproblem ligger i de uavklarte grensene til et Russland der demokratiet har dårlige kår. Langtidsmeldingen ser ut til å anta at alle konflikter i Norges nærområder skal løses sammen med allierte. Men USA er i ferd med å bli avhengig av russisk olje og gass. Et russisk-amerikansk partnerskap i nord er ikke nødvendigvis en fordel for Norge dersom grensetvisten skulle utvikle seg til en konflikt. Et Norge utenfor EU kan ikke uten videre regne med internasjonal støtte i en konflikt med Russland over råderetten til omstridte havområder. Og selv om diplomatiske virkemidler vil være de viktigste i en slik konflikt burde Forsvaret ha evne, om enn begrenset i tid og rom, til å kunne håndtere kriser i nord alene. Dette krever et nasjonalt apparat for kommando og kontroll, inkludert etteretning, og et bredt spekter av koordinerte kapasiteter, først og fremst til sjøs og i luften.

Hvordan er så den planlagte forsvarsstrukturen rustet til å takle disse oppgavene? I dag er stor deltakelse i utenlandsoperasjoner normalsituasjonen for Forsvaret. Og siden stadige utenlandsoppdrag, krever rullering mellom operasjon, trening, avspasering osv. vil det være vanskelig å holde en kontinuerlig høy beredskap hjemme.

HÆREN ER MEST

utsatt. Hærens operative enheter konsentreres i en mekanisert brigade, som gitt alt snakket om «transformasjon» og gitt de mest sannsynlige oppdrag og operasjonsmønstre er oppsiktsvekkende tradisjonell. Brigaden får tre kampbataljoner, men bare Telemark bataljon vil være stående. De to andre vil stort sett bestå av reservister på kontrakt som kan kalles ut på kort varsel. Telemark bataljon vil bli bundet opp i NATO Response Force i 18 måneder hver treårsperiode. Hærens skal også kunne opprettholde et engasjement av bataljons størrelse i 3-5 år. Men den planlagte Hæren blir for liten til å kunne gjøre dette med en godt utdannet bataljonsstridsgruppe, slik den har gjort i Kosovo. Hæren vil riktignok også få en mobiliseringsbrigade, men denne omtales konsekvent som et «materiellsett» hvorfra den operative brigaden kan hente utstyr til øvelser og operasjoner. Man kan ikke ha brukt mye tankekraft på utvikling av denne reserven. Det ville kostet relativt lite å gjøre mob-brigaden til en regelmessig øvet reservepool bemannet med frivillige som kunne tenke seg å gjøre et internasjonalt oppdrag om de ble varslet minst et år i forveien. Slik Hæren nå er planlagt vil den i en normalsituasjon være overbelastet med oppdrag. Det sier seg selv at det vil bli liten kapasitet igjen til nasjonal beredskap.

UTFORMINGEN AV

Hæren og bakkestyrkene generelt er også en svakhet, både utenlands og innenlands. Den nye ISTAR-bataljonen og styrkingen av spesialstyrkene er positive unntak. Men samtidig har man ofret Hærens jegerbataljoner og Sjøforsvarets kystjegerkommando, avdelinger med meget stort utviklingspotensial i en virkelig transformert forsvarsstruktur. Begge avdelingstyper er skreddersydd for norske forhold, men ville også representere unike og verdifulle bidrag til NATO. Hæren har i stedet valgt tunge, pansrete kampavdelinger, noe NATO har mer enn nok av. Dette gjelder også Telemark bataljon, som angivelig skal kunne rykke ut i NATO-oppdrag meget raskt, altså med lufttransport. Det er en gåte hvor Forsvaret, i en alvorlig krise, skal få tak i nok strategiske transportfly til å deployere bataljonen. Alternativet er å sende den ut med lettere utstyr.

Men er det troverdig å regne med at man kan øve bataljonen opp til NRF-nivå i flere roller samtidig som den vil bli meget hardt belastet med operasjoner? Ville ikke en jegerbataljon passet bedre i denne rollen? Denne ensporete hæren mangler både bredde og dybde og selv om avdelingene blir gode har den likevel liten fleksibilitet. Den bærer ikke preg av innovativ nytenking eller «transformasjon».

Forsvaret vil være i stand til enten å sende avdelinger av høy kvalitet raskt ut i stridsoppdrag, eller opprettholde et visst engasjement i flernasjonale enheter over tid, eller bidra raskt med et spekter av kapasiteter til nasjonale fellesoperasjoner. Men Forsvaret vil ikke kunne gjøre disse tingene samtidig, noe som kan være meget problematisk i situasjoner der flere kriser utvikler seg parallelt. Og slike situasjoner er dessverre ikke usannsynlige. Skal Forsvaret være i stand til å løse disse oppgavene samtidig må det være stort nok til å kunne rullere avdelinger i fem-seks faser som inkluderer operasjon, beredskap i NATO, nasjonal beredskap og ulike treningsfaser. For å få det til må man enten kutte mye hardere ned på forvaltningsapparatet eller bevilge mer penger.

Alternativet er

å erkjenne, noe Langtidsmeldingen kanskje gjør, at Forsvaret ikke strekker til i forhold til oppgaver som burde vært helt sentrale. I så fall må andre virkemidler styrkes. Og da er potensielle sikkerhetsproblemer i nord et klart argument for norsk medlemskap i EU. Forsvaret er, av mange gode grunner, i ferd med å gjennomføre et skifte der internasjonale oppgaver gis førsteprioritet. Problemet er at Norge som stat har valgt å stå utenfor EU bl.a. for å kunne føre sin egen nasjonale politikk i de havområder staten gjør krav på, og dermed har beholdt potensielle sikkerhetsproblemer i en nasjonal kontekst. Staten synes ikke villig til å ta de militære konsekvensene av dette valget.