Sikkert grep om sagatid

Fengslende sagaroman med stoff fra «Sturlunga saga.

BOK: Vera Henriksen er den moderne sagadiktningens grand old lady. Hun debuterte i 1961 og har siden utgitt godt 30 romaner, de fleste med stoff fra sagatida. I begynnelsen hadde romanene hennes betydelig salgsappell. Med åra har nok leserkretsen skrumpet noe inn, men fortsatt har hun sitt trofaste publikum. Selv er hun still going strong. Det viser hennes siste roman til fulle.

Her gir hun seg i kast med «Sturlunga saga», og det skal mot og åndskrefter til for å gjøre det. Den er beryktet for sitt omfattende persongalleri og sin mang-slungne handling og er derfor ikke lett å holde styr på. Egentlig består den av et konglomerat av mindre sagaer som alle omhandler de blodige maktkampene i og mellom ulike islandske slekter på 1200-tallet. Sentralt står den maktglade Snorre og hans ætt.

Hevntørstig

Kristendommen er for lengst innført. Likevel er man like hevn- og blodtørstige som i vikingtida. Selv kirkens folk er lite innstilt på å vende det annet kinn til og deltar med liv og lyst i nedslaktingene. De tapre menn nøler ikke med å gå løs på kvinner og barn eller brenne folk inne hvis det passer seg slik.

Henriksen er tro mot forelegget. Hun legger ikke fingrene imellom, men gjengir overfall, drap og slagscener i nøktern sagastil. Men «Sturlunga saga» rommer også mye annet, kjærlighet bl.a., og jus og ikke minst dikterisk virksomhet. Og gode gjerninger og nestekjærlighet blir også utøvd av enkeltpersoner som kaster lys inn i det primitive mørket som stort sett rår.

Fengende

Henriksen loser oss gjennom det hele med sikker hånd. Noen avskrift av sagaen er «Jarlefeiden» selvsagt ikke. Den er et konsentrat, og dette konsentratet har fått form av en roman med en relativt klar og overskuelig handlingsutvikling. Til hjelp for dem som står i fare for å falle av lasset når navnene hoper seg opp, har hun til slutt i boka lagt inn et stort person- og stedsregister, slektstavler og diverse andre opplysninger om Island og «Sturlunga saga». At én person plasseres i sentrum, hjelper også. Denne personen er Gissur Torvaldsson, som både er Snorres svigersønn og den sammes banemann. Han er en sammensatt person, og handlingene hans virker både til det gode og til det onde, noe Henriksen får fint fram.

Hva Henriksen ikke vet om sagaene og sagatida, må man minst være norrønprofessor for å kunne vite. Noen glitrende stilist er hun ikke, men fortelle kan hun - og det så fengende at vi atter en gang lar oss oppsluke av det norrøne samfunnets fascinerende livsskjebner.