Silence the Foe

Energiøs med finesse.

CD: EP-en «Sweet, Sweet Suicide» fra 2004 gjorde at en god håndfull kritikere tok frem collgategliset, mange av dem vil nok smile like bredt når de hører langspillerdebuten «Shaking Hallelujah». Silence the Foe har på finfint vis tatt den halsbrekkende liveenergien de er kjent for og rørt den inn i sin turbulente screamo-indie-punk-cocktail. Slikt blir det fyrverkeri av. Syv menn lager mye lyd, men Silence the Foe vet å porsjonere ut i smakfulle doser. Fra øset i «Privacy Please» via den kontante riffingen i singelen «I Killed the Last Punk» til de åpne klangveggene i «Perplexed in a Labyrinth», boltrer Silence the Foe seg i et kratt av bitende melodier og støyende akkordprogresjoner. Superb produksjon glatter fint over at noen låter ikke holder mer enn til middels. Liker du Melvins, Shellac eller Blood Brothers? Kjør på.