Silent HillSpill heller spillet

Interessant historie, men den fester aldri grepet.

FILM: Hva gjør du når barnet ditt til stadighet snakker om Silent Hill i søvne? Du googler navnet, finner ut at det er en forlatt og mystifisert spøkelsesby, og uten å si noe til ektemannen reiser du og barnet til byen. Eh, nei, men det gjør Rosa De Silva, hysterisk mor og hovedperson i «Silent Hill».

Kjemper hardt

Rett utenfor bymurene krasjer Rosa, og når hun våkner er datteren forsvunnet. Rosa begynner letingen i den forlatte gruvebyen, og snart finner hun at ikke alt er som det skal. Ikke er byen forlatt heller. I en marerittliknende verden jager Rosa skyggen til sitt eget barn. Hun må til stadighet bekjempe zombieliknende monster og løse gåter for å finne datteren. Men er det egentlig sitt barn hun jager? Samtidig leter mannen hennes etter dem, og selv om han omsider finner Silent Hill, så befinner de seg ikke i samme virkelighet. «Silent Hill» er en filmatisering av det uhyre populære spillet fra 1999 med samme navn. Uten at filmen på langt nær er like creepy, og ikke er handlingen identisk heller.

Billig

De fleste monstrene er et produkt av billig animering, og byen, som i begynnelsen er mystisk, interessant og hårreisende, utvikler seg snart til å bli et møte med for mange reserveløsninger - der filmens finale topper kaka. Noe som fører til at historien aldri makter å gripe deg, ergo ei heller å skremme deg. På sitt beste minner «Silent Hill» om en blanding mellom «Twilight Zone» og et maleri av Hieronymus Bosch - faktisk minner mange av demonene om hans figurer. Men på sitt verste minner dette om «Babylon 5». Skuespillet er svakt og grøssene uteblir.