Silent Violence

Hanne Boel har kunnet smykke seg med tittelen «Skandinavias souldronning» i en årrekke. På «Silent Violence» kaster hun kronen og tar et tildels meget vellykket steg over i en ny musikalsk verden.

Boels hvitvaska soul har solgt i enorme mengder de siste åra. Damens stemme har det vært lite å utsette på, men som soulartist har platene hennes knapt nok vært verdt et komma i musikkhistorien. 1996 betyr åpenbart et nytt kapittel i Boels karriere. Rema 1000-soulen er byttet ut til fordel for en langt mørkere og mer atmosfærisk type musikk.

Boel smaker på popens etno-bølge, og inspirasjon fra Deep Forest, Enya og Enigma spøker i bakgrunnen. Hun drar også nytte av det klassisk skolerte sangkoret Musica Ficta.

Totalt sett er det blitt en storslått og stemningsfull plate, med en produksjon som hele tida vipper mellom pompøs vellyd og den reneste lydonani. Men som helhet oppfatter jeg «Silent Violence» som et ærlig og vellykket forsøk på å utvikle og redefinere Boels sound. Og til glede for sine mange norske fans, har Boel tatt godt vare på sine melankolske og melodiøse sider. Albumet har plenty av gode låter for både far, søster og tante.