FULLTREFF: Jonas Fjeld satte standarden med en norsk versjon av «Be Still My Heart». Foto: TV2
FULLTREFF: Jonas Fjeld satte standarden med en norsk versjon av «Be Still My Heart». Foto: TV2Vis mer

Silje + Fjeld + Paus = Fabelaktig

Vi anmeldte «Hver gang vi møtes» låt for låt.

Silje Nergaard er kveldens hedersgjest i TV2-programmet. Hun har gitt ut 14 album, mange av dem i skjæringspunktet mellom pop og jazz. Her er vår vurdering av de andre artistenes versjoner av Siljes låter:

HEDERSGJEST: Silje Nergaard er hedersgjest i kveldens «Hver gang vi møtes».  Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
HEDERSGJEST: Silje Nergaard er hedersgjest i kveldens «Hver gang vi møtes». Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet Vis mer

OnklP:
«Tell Me Where You're Going» (Nergaard/Nergaard, Lunsford, Wasserman, Niles)
OnklP hiver seg på jazzrap-sjangeren. Men funker det? Vel, bare sånn passe. Pål Tøien har tatt for seg Siljes gjennombruddslåt fra albumet med samme tittel fra 1990 - med selveste Pat Metheny på jazzgitar - og skrevet den om og dessuten gitt den norsk språkdrakt - med en OnklP-vri. Han tar riktignok vare på jazzfeelingen i låten, men det er likevel synd å pakke inn og gjøre om en så fin låt så mye at den knapt er til å kjenne igjen - med unntak av refrenget. Men ingen skal si at OnklP tar lett på oppgaven, og han vil i hvert fall noe. At det ikke klaffer helt denne gangen kan vi leve med.

ÅRSBESTE: Thom Hell har sin  beste kveld i «Hver gang vi møtes». Foto: TV2
ÅRSBESTE: Thom Hell har sin beste kveld i «Hver gang vi møtes». Foto: TV2 Vis mer

Jonas Fjeld:
«Be Still My Heart» (Nergaard/McGurk)
Det er store kontraster i dette programmet. Ole Paus har lagd en ny, flott tekst, til en av Siljes mest kjente låter - fra albumet «At First Light» (2001). Dette er et skoleeksempel på hvordan man tar tak i en god låt og yter den full rettferdighet. Også Fjeld bevarer jazzfeelingen i sin visepopversjon, og han formidler den enkle teksten varmt og inderlig. «Så nært, så glemt» kunne like gjerne vært en Paus/Fjeld-låt. Ingen store fakter, en mandolin her og litt fele der - rett og slett bare en god sang som fungerer utmerket i norsk versjon også. Fjeld utstråler både ro og autoritet, og setter en helt spesiell stemning. De nydelige bassgangene rammer inn det som føles som den ultimate coverversjonen av en av Siljes fineste låter. Så nært, så vakkert!

Artikkelen fortsetter under annonsen

SOUL: Inger Lise Rypdal er tilbake på 80-tallet. Foto: TV2
SOUL: Inger Lise Rypdal er tilbake på 80-tallet. Foto: TV2 Vis mer

Thom Hell:
«Keep On Backing Loosers» (Nergaard/Mike McGurk)
Silje blir ofte omtalt som for jazzete for pop og for popete for jazz, men denne er i utgangspuktet virkelig i jazzland - også den fra  «At First Light». Thom Hell låter som Thom Hell uansett hva han gjør, men det er artig å se at han spenner på seg Telecasteren og ikke kassegitaren. Her kommer virkelig tolkeren Hell til sin rett, og det flyter lett. Dette er mer soulpop enn jazz, med en rislende elgitar og hans varemerke - falsettsangen - som en slags bonus. Silje har rett, det er en slags Prince-feeling over sangen til Hell. Sørlendingen er så absolutt på oppadgående i dette programmet!

Inger Lie Rypdal:
«Dreamers At Heart» (Nergaard/McGurk)

Her er Inger Lise sjangermessig tilbake i Chipahua, med blåsere og heftig koring. Soulgruppa hun var med i - sammen med blant andre søsteren Maj Britt, Freddy Dahl, Sidsel Endresen og Jon Eberson - herjet blant annet på Club 7 i Oslo på 80-tallet. Du kan se at dette er en sjanger Inger Lise elsker. Hun serverer en versjon som er ganske langt fra Siljes egen, men har autoriteten som trengs for å nagle denne låten. Du kommer langt når utgangspunktet er en bra låt.

Lene Nystrøm:
«Lullaby to Erle» (Nergaard, Vinjor/McGurk)

Dette er en lurelåt! Lene får vist en litt annen side av seg, og ikke minst stemmen sin, og godt er det. Hun har valgt en sang skrevet til Siljes datter Erle, som selvfølgelig betyr mye for Silje. Låten har fått et spennende arrangement som røsker og drar i den. Hun begynner riktignok stille og forsiktig, men topper med gitarøs, eller snarere et drønn, før den legger seg ned igjen og det samme gjentar seg. Kanskje et billig triks, men det funker! Dette er Lene i et farvann der hun i utgangspunktet nok er litt usikker, men her treffer hun bra. Hennes beste så langt i serien.

Bjarne Brøndbo:
«En og en» (Nergaard/Sandberg)

D.D.E.-Bjarne gjør alt han kan for å ødelegge sitt rykte som rølpete vokalist i trønderband. Igjen leverer han en tolkning med masse innlevelse og varme, som om den skulle være skrevet av ham sjøl. «En og en» er en av få sanger Silje har sunget på norsk, og jeg skjønner ikke helt hvorfor hun ikke gjør mer av det. Bjarne tar stille og rolig sangen til nye høyder, og det gjør ingen ting om han blir uvenner med resten av D.D.E. og må starte for seg sjøl. Den blir riktignok noe ensformig med Bjarne alene, så det første han kan gjøre er å gi den ut som duett med Silje Nergaard!

Neste lørdag er Thom Hell hedersgjest.