Silje i full blomst

Silje Nergaard har modnet som artist, og nå folder hun seg ut i full blomst - frodig og smått fantastisk.

KONSERT: Det mest utfordrende med Silje anno 2003 er verken stemmen eller musikken, men utringningen. Men så er heller ikke Siljes musikalske jazzunivers ment å utfordre - den skal underholde og behage. Og det beviste hun sammen med sitt fantastiske band - og med god hjelp av 12 strykere og Bendik Hofseth som gjest med sax.

Funnet sin plass

Å oppleve Silje synge er som å stryke en angorakatt medhårs og høre den male. Hun har en sensuell og pirrende stemme, som både er barnlig og behagelig. En flott vokal som kler det lette jazzuttrykket langt bedre enn for ti år siden, da hun var popartist.

Silje Nergaard

Oslo Konserthus
Publikum: 1400 (fullt)

Silje Nergaard har ikke bare funnet sin plass, hun har kjempet for den. Ja, krevd den. Nå er hun der, nærmest som en diva - og står ikke tilbake for en Norah Jones.

Om jazzfundamentalister og poppurister var tilstede i går, er uvisst - men Silje er blitt respektert som den hun er i både pop- og jazzverdenen, selv om hun er tilstede i de begge. At hun lener seg mer mot jazzen, synes sterkere og er riktigere.

Elegant samspill

Konserten åpnet med «Borrowing Moons» fra «Nightwatch», som nærmere seg platinatrofe på bare to uker. Vel halvparten av kveldens 15 låter var fra hennes siste plate. Hun ga også smakebiter fra tidligere plater helt tilbake til debuten i 1990, samt Sting-hiten «If You Love Somebody» og Pat Methenys «This Is Not America», som var to av kveldens høydepunkter.

Best er hun i balladene eller sammen med bandet når det er i frivol utfoldelse. En låt som «Send Me Flowers», hvor verken band eller artist trøkker til, blir litt tafatt.

Bandet, som består av Tord Gustavson (tangenter), Hallgrim Bratberg (gitarer), Harald Johnsen (kontrabass) og Jarle Vespestad (trommer), er elegant samspilt som et gammet ektepar. Gustavsen imponerte, men den som virkelig briljerte med sin luftige og lavmælte minimalisme, var Vespestad. Ikke visste jeg at trommer kunne hviske...

Uten whisky og røyk

Jeg arresterte meg selv et par ganger i løpet av konserten. Måtte ta meg i å ville ha en mer rustikk og utlevd jazzsangerinne. Silje, hennes stemme og repertoaret er møblert , sobert og dannet.

De som vi ha en mer røyk og whisky i uttrykket, får finne det et annet sted, for Silje gir oss det ikke.

Det hun byr på, er varmt, nært og personlig. At Silje virket litt nervøs, gjorde ingen ting. Hun snakket med publikum og sendte hilsner til familien i salen.

Silje Nergaard ga et entusiastisk og henrykt publikum en ufarlig, men likevel førførende og spenstig helaften med mange høydepunkter.

<!--BTEK0--> FLOTT STEMME: Det ble mange høydepunkter under Silje Nergaards turnéstart i går kveld. Hun har en myk og særegen signatur i stemmen, som kler bandet og strykerorkestret.