Silver

Tungt, kjapt og blekt.

CD: Historien om Alarmprisvinnerne fra 2004 er ikke bare enda et av rockens opp-som-en-løve-tilfeller, det er også historien om hvordan spriket mellom forventninger og innfrielsesevne er blitt for stort fordi det antakelig er gjort feilslutninger i hva man faktisk kunne forvente av Silver i utgangspunktet. Turbonegers lillebrødre er de gjerne blitt kalt, og de av oss som så en kime til storhet i Silvers punksound og tynne, trangbuksede utstråling, ønsket oss nok et band med den samme langfingrede tilnærmingen som Turbo, evig snokende etter riff og melodier i den klassiske rocken, som vårt eget lille Guns N’ Roses. Emil Nikolaisens exit ligger mange år tilbake nå, han er fortsatt en faderlig bidragsyter på Silvers plater, men hans smak, oversikt og fingerspissfølelse savnes. På «Wolf Chasing Wolf» opptrer lillebror Ivar og de andre stadig som verdensmestere på sine tilmålte kvadratcentimetere, men ender opp som et litt masete punkband med veldig spisse gitarer, monoton vokal og låtideer som ikke tåler vekten av bandets solide musikalske tyngde for øvrig.